Skolefaget historie i norsk folkeskole 1889-1940 er tema for avhandlingen. Historiefaget ble obligatorisk med Folkeskolelovene av 1889. Faget gav samfunnspedagogisk innhold og retning til det nasjonale prosjektet og ble sentralt dannelsesfag i den nye sekulære fellesskolen. Men rammeloven av 1889 var åpen. Det ble lærebøkene som definerte innholdet i historiefaget, og lærerne tok nå over som lærebokforfattere og historieformidlere for «skole og hjem».
Avhandlingen analyserer utviklingen av historiefaget med innholdet i lærebøkene som utgangspunkt. Lærebokanalysen viser vei til skole- og fagdebatter i en gryende fagdidaktisk kontekst. Vi følger fagutviklingen fra nasjonsbyggende unionskamp, via unionsfrigjøring og mellomkrigstid til andre verdenskrig. Det ble stilt ulike krav og forventninger til historiefaget i 1889, i 1919 og i 1939. Samtidig var historievitenskapen i endring. Lærebokanalysen skildrer historiefaget i møtet mellom minnekultur, vitenskap og politikk. Historiefagets historiografi handler om samfunnspedagogikk og identitetspolitikk.
Unionserfaringen preget historiebøkene etter 1889. Fortellingen om Norge og nordmenn som lærebøkene kanoniserte, skildret en svak og lidende norsk nasjon i eskatologisk kamp for selvstendighet. Unionstiden og en svensk erkefiende var sentrale element i et tradisjonalistisk lidelsesnarrativ. I dette konfliktperspektivet ble kriger, grenser og fiendebilder sentrale element i plottet. Etter første verdenskrig ble det stilt helt andre krav og forventninger til historiefaget og skolens dannelsesprosjekt. Historien skulle bygge bro over fiendskap og avstand. Vi følger utviklingen av den store fortellingen om Norge og nordmenn fra et isolert lidelsesnarrativ i retning et felleseuropeisk vekstnarrativ. En ny forventningshorisont fordret et nytt erfaringsrom.
Lærebokanalysen viser at humaniora gir nødvendige nøkler til å forstå og forklare fag, skole og samfunn i endring.
«Den unge Alexander tok India. Han alene?
Cæsar slo gallerne. Hadde han ikke engang med seg en kokk?»
Fra «En lesende arbeiders spørsmål»
Bertolt Brecht 1935/36