Denne avhandlingen undersøker hvordan beslutningstakere (policymakers) tar del i internasjonale forsknings- og utdanningspolitiske diskurser i legitimeringen av nasjonalstaters vurderings- og testpolitikk. I avhandlingen utvikles en modell for å skille mellom vurderinger som brukes til å sertifisere, styre og støtte læring og undervisning. Dette analytiske rammeverket brukes deretter til å drøfte vektleggingen av disse formålene i legitimeringen av landenes vurderingspolitikk. Avhandlingen består av fire artikler som utforsker:
- læreplanreformen Kunnskapsløftet og tilhørende reformer av vurderingsforskriften i Norge,
- den svenske reformen som omhandlet årstrinnet der elevene skal starte med karakterer,
- legitimering av programmene for nasjonale prøver i Norge og nationella prov i Sverige, og
- transnasjonale trender og kulturer for vurdering i skolen.
Det konvensjonelle skillet mellom formativ og summativ vurdering avdekkes som retoriske og politiske begreper, snarere enn teoretiske og praktiske. Dette kjennetegner både nåtidens forsknings- og utdanningspolitiske diskurser knyttet til Vurdering for Læring, og Michael Scrivens opprinnelig distinksjon, utviklet i forbindelse med forskning på evaluering av læreplaner og undervisningsprogrammer i USA i 1967.
Undersøkelser av pågående politikkutforming knyttet til nationella prov og karaktersetting i Sverige illustrerer prinsipielle problemer forbundet med vurdering i skolen. Økt vektlegging av rettferdighet kan forstås i lys av politikeres forpliktelse til å sikre offentlighetens tillitt til vurderingene. Men som følge av fundamentale spenninger mellom hensyn til validitet og reliabilitet, kan ikke dette løftet innfris. Dette konstituere en legitimitetskrise, som er en drivkraft bak den omfattende praksisen for å låne politikk (policy borrowing) fra andre land i legitimeringen av vurderingsreformer.
Avhandlingen kaster lys over hvordan transnasjonale trender knyttet til meritokrati, ansvarsstyring (accountability) og Vurdering for Læring gjennom det tjuende århundret har formet disse diskursene og gitt opphav til nye måter å legitimere politikken på. Et viktig resultat av denne transnasjonale semantikken i legitimeringen av utdanningsreformer og vurderingsordninger er at de idiosynkratiske reformrepresentasjonene stadig utdypes.
Avhandlingen peker således på et vidtrekkende paradoks. Bruk av populære begreper fra den internasjonale forsknings- og utdanningspolitiske diskursen kan være en attraktiv innpakning av likheter mellom land og utdanningssystemer, men er del av en transnasjonal semantikk som bidrar til å vanne ut beslutningstakernes og forskernes forståelse av fenomenene som omtales eller undersøkes.