Politikk produserer ikke bare beslutninger for et fellesskap, men også begreper om fellesskap. I politisk debatt brukes begreper om felles identitet og grensene for slike fellesskap. Underliggende begreper om kollektiv identitet (hvem er «vi») og annenhet (hvem er «de andre») brukes ofte som om de var udiskuterbart gitte, som om de var «sanne». Denne avhandlingen går inn i et konkret debattmateriale, knyttet til spørsmålet om religions- og livssynsundervisning i den norske grunnskolen på 1990-tallet, slik det ble behandlet i Stortings- og regjeringsdokumenter i perioden. Målet er å vise hva slags kollektive identitets- og annenhetsbegreper som framstår i denne debatten, og hvordan dette skjer.
Gjennom utlegninger av diskursens samtidskonstruksjon og fortidskonstruksjon vises det hvordan kollektiv identitet blir framstilt som fundamentert i en uforanderlig fortid, og dermed som noe gitt og opprinnelig. Innholdsmessig er dette sterkt knyttet til «det norske» og «det kristne». Motsatt framstilles annenhet som et nytt fenomen, noe som kom utenfra, knyttet til endringer i samtida. Dermed ble «mangfold» også regnet som noe nytt og noe tildels truende. En kommunitaristisk hovedlinje preger materialet, blant annet gjennom at kollektiv og individuell identitet framstår som to sider av samme sak. Sentralt er også en segregert kulturforståelse, der kulturelle grupper blir regnet som separate og uforanderlige enheter. Det vises hvordan toleransebegrepet faktisk forsterket en slik segregering. Forholdet mellom individ og kollektiv ble satt på spissen i spørsmålet om rett til fritak fra undervisning. Avhandlingen viser hvordan kobling til en velferdsstatsdiskurs, med fokus på å dele godene, bidro til å gjøre dette spesielt omstridt. Den etablerte kollektive identiteten ble regnet som et gode. Annenhet ble dermed en mangel som burde rettes opp.
Et slikt forskningsbidrag har sin samfunnsmessige betydning gjennom synliggjøring av diskursive konstruksjoner som konstruksjoner og ikke gitte og uforanderlige faste punkter. Demokrati forutsetter at det finnes rom for debatt, at saker regnes som diskuterbare og foranderlige. Ved å finne og synliggjøre konstruksjoner, kan en kanskje diskutere mer åpent hva slags konstruksjoner en vil bygge samfunnet med.