Engelsk er verdens fremste kommunikasjonsspråk og brukes oftere som andre- eller fremmedspråk enn som førstespråk. I Norge har vi generelt høy engelskkompetanse og engelsk er i økende grad utbredt i akademia og næringsliv. I en slik andrespråkskontekst er det sannsynlig at det blir mer språkvariasjon og dermed øker behovet for å undersøke sosiale aspekter av engelsk språkbruk. Denne avhandlingen omhandler en tverrfaglig studie av 97 norske ungdommers andrespråkspraksisser i fire videregående skoler i Oslo. Studien bruker teori og metoder både fra sosiolingvistikk og engelsk didaktikk for å utforske sosial mening i engelsk som andrespråk blant norske elever. En auditiv analyse brukes for å undersøke deltakernes uttale, mens språkholdninger undersøkes med en evalueringstest og deltakernes egne refleksjoner. Det blir også brukt datamateriale fra et spørreskjema og fra interj juer når betydningen av engelske språkvalg diskuteres.
Analysene viser at det er systematisk variasjon i engelsk som andrespråk blant norske elever: det er knyttet assosiasjoner og betydninger til forskjellige engelske dialekter, og deltakerne evaluerer hverandre basert på hvilken engelskuttale de velger å bruke. Den faktiske uttalen deres gjenspeiler den sosiale konteksten hvor de praktiserer språk: uttalen preges av både holdninger til engelsk, pragmatiske overveielser og grad av språkkompetanse, samt påvirkning fra tv og annen engelskspråklig media. Samlet sett indikerer resultatene at norske elever kan bruke engelsk til å uttrykke lokal og individuell identitet.
Studien viser at det å snakke engelsk er sosial praksis for norske ungdommer. Dette har implikasjoner for engelsklærere og lærerutdanningsinstitusjoner, som burde ta hensyn til sosiale aspekter ved engelsk språkbruk i undervisning og læreplanarbeid.
Arbeidet knyttet til denne studien er utført på Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.