Historisk forskning viser at humanistisk utdanning i Norge gjennomgikk flere viktige endringer i løpet av andre halvdel av 1900-tallet. Med utgangspunkt dels i tidligere forskning og dels i nytt materiale analyserer denne studien tre aspekter av det den betrakter som en transformasjon av humanistisk utdanning: opptak, studieplaner og karriereløp. Studien plasserer seg innenfor den brede tradisjonen for historisk sosiologi og anvender det begrepslige rammeverket fra systemteorien (Niklas Luhmann, Rudolf Stichweh) for å gi en bedre forståelse av hvordan utviklingen innen humanistisk utdanning har vært betinget av fire funksjonssystemer i samfunnet: forskning, politikk, (videregående) utdanning og økonomi.
Avhandlingen har fire deler. Den første delen diskuterer systemteoriens anvendelighet i undersøkelser av høyere utdanning sammenlignet med andre tilnærminger innen forskningsfeltet høyere utdanningsforskning. Den andre delen undersøker årsakene til at humanistisk utdanning i Norge ble til en masseutdanning. Her analyseres rapporter fra en rekke utredningskomiteer, og det argumenteres for at ekspansjonen i forskningssystemet i Norge har vært viktigere for dimensjoneringen av høyere utdanning enn man tidligere har antatt. Den tredje delen undersøker studieplaner innen disiplinene historie, engelsk, litteraturvitenskap og filosofi fra to universiteter. Her observeres og analyseres en tydelig forskningsdrift. Den fjerde delen gjennomgår arbeidsmarkedsstatistikk og diskuterer årsakene til at de humanistiske kandidatenes karriereløp har endret seg, med vekt på nedgangen i andelen lærerkarrierer og fremveksten av "grenseoverskridende" karrierer.
Avhandlingen konkluderer med at den humanistiske utdanningen i Norge ble transformert fra å være en lærerutdanning til å bli en forskningsorientert allmennutdanning fordi denne omleggingen tillot utdanningen å oppfylle viktige funksjonskrav i de fire impliserte funksjonssystemene samtidig. Omformingen ble muliggjort ved at man erstattet embetseksamen – som tidligere hadde fungert som en tett kobling mellom humaniora, arbeidsmarkedet, skolene og politikken – med nye former for strukturelle koblinger mellom de impliserte funksjonssystemene, som i større grad la til rette for deres operative autonomi.