Gjennom kvalitative dybdeintervjuer med 28 barn av innvandrere som er tatt opp på prestisjefulle utdanningsløp, undersøker denne avhandlingen hvordan de redegjør for, og fortolker sin egen vei fra en oppvekst i en innvandrerfamilie, gjennom høyere utdannelse og videre inn i voksenlivet.
Resultatene presenteres i tre empiriske tidsskriftartikler. I den første artikkelen spør jeg hvordan disse etterkommerne har opplevd foreldrenes involvering gjennom oppveksten. Et hovedfunn er at de fleste informantene har foreldre med det de forstår som en høy status fra hjemlandet, og at de opplever sine foreldres involvering på måter som minner om det andre forskere har beskrevet som typisk middelklasseadferd, til tross for foreldrenes lave sosioøkonomiske status i Norge.
I den andre artikkelen spør jeg hvordan informantene redegjør for utdanningsvalget sitt. Gjennom narrativ analyse viser jeg hvordan de trekker på fortellinger om selvstendighet og individualitet. Jeg argumenterer for at bruken av disse narrativene kan avhjelpe et stigma som står i veien for at de blir akseptert av majoritetsbefolkningen; nemlig at de har gjort det riktige valget, men ikke nødvendigvis av de riktige årsakene.
I den tredje artikkelen spør jeg hva slags planer kvinnene har etter at de er ferdig utdannet, særlig med henblikk på hvilken rolle foreldrenes ønsker og forventninger spiller for deres valg av ektefelle, yrkeskarriere og familieetablering. Samtidig som kvinnene forteller om ambisiøse planer for yrkeskarriere, ønsker de å gifte seg endogamt med hjelp fra foreldrene sine. Målet i artikkelen er å forstå hvordan disse kvinnene forhandler og gir mening til situasjonen der de ønsker å være selvstendige samtidig som ønsker å holde i hevd enkelte av foreldrenes tradisjoner.
Avhandlingen viser hvordan disse ressurssterke unge voksne fortolker og navigerer sentrale livsvalg, og gir innblikk i noen av premissene for inkludering i Norge. All den tid informantene opplever at deres liv og livsvalg blir forstått som et uttrykk for en annerledes kultur, vil ikke prestisjefull utdanning være tilstrekkelig for å føle seg inkludert. Ved å trekke på narrativer som avviser at deres livsvalg handler om å enten å beholde sin kulturelle arv eller å tilpasse seg en ny, finner mine informanter en selvforståelse og en mening som bidrar til å løse denne situasjonen.