Denne filosofiske studien ble inspirert av hvordan Judith Butler argumenterer at den humanistiske forestillingen om et «selv» er hovedproblemet i etikken, på grunn av dets rolle i konstituering av de(n) andre, i en adresseringsstruktur. Forestillingen er også det normative sannheter og virkeligheter i vår tid lener seg på, og samtidig støtter opp under: måter å lese, snakke, føle, tenke, være og vite har som premiss denne typen subjekt, og utelukker alt annet.
Studien har to hovedinteresser: Hvordan kan vi nyttigst mulig forestille oss hva som foregår når lærere reitererer utdanningsdiskurser, på måter som er normative, og innebærer selv-konstituering med subjektskapende og strukturelle konsekvenser («framing») for andre? Og hva kan måten vi reapproprierer Butlers begrep om konstituerende addressering bety for muliggjøringen av mindre etisk voldelige tilblivelser i utdanningsrelasjoner?
Fokuset er verken på spesifikke normer eller effekter, men hvordan forstå de underliggende kreftene i addressering, og hvordan vår avhengighet av virkelighets- og sannhetsskapende sitering av normative meninger impliserer oss i begrensning av andres liv og relasjoner.
I den første delen vurderes innledningsvis tre diskurser i lærerutdanningen – refleksjon, psykologi og «social justice» – for å eksemplifisere én konstituerende funksjon, som krav studenter adresseres med der «selvet» er premiss. Denne delen handler også om samtaler med studenter om disse aspektene ved utdanningen, og med støtte hos Butler, men også Jacques Derrida, skriver jeg om performativ argumentasjon, og om valget om å inkludere utdrag fra disse samtalene i avhandlingen. I del to blir Butlers adresseringsbegrep videreutviklet ved hjelp av ytterligere teoretikere, som en mer kompleks, og grunnleggende ustabil dynamikk, noe som tøyer begrepene om framing og etikk til å være relevant på andre måter.
Avhandlingen handler med andre ord om hvordan disse rekonseptualiseringene kan åpne for måter å forstyrre og avbryte – gjennom lærerutdanning – hvordan normativitet og framing i og gjennom utdanning nå innebærer en bred tendens for etisk vold, i reiterering av humanisme.