Hvor jobber du, og hva jobber du med?
─ Jeg jobber som førsteamanuensis på Høyskolen Kristiania, som er Norges største private høyskole.
Hva var dine hovedfunn i din doktorgradsavhandling?
─ Hovedfunnet er at det kan være vanskelig for elever med dysleksi å takle multimedialæring, altså læring fra flere kilder og sider. Dette på grunn av at det stiller store krav til både leseferdigheter og arbeidsminne. I vår studie var det særlig utfordringer ved arbeidsminnet som var utslagsgivende.
Hvorfor ønsket du å ta en ph.d.-grad, og hvorfor akkurat ved UV-fakultetet?
─ Jeg ønsket å ta en doktorgrad av to årsaker; både for å fordype meg i dysleksifeltet og i håp om at mer forskning på dysleksi skulle komme praksisfeltet og elever med dysleksi til gode. Jeg hadde tatt en mastergrad med fordypning i logopedi ved UV, og det var derfor naturlig å fortsette der. Dessuten har UiO veldig godt ord på seg og anses for å være det beste universitetet i Norge. Det at jeg bor i nærheten Oslo var også en medvirkende årsak til at jeg søkte om ph.d. ved UiO.
- Det kan være frustrerende til tider, med mange opp- og nedturer underveis, men det oppleves også som et stort privilegium å få lov til å fordype seg i et fagfelt og å være omgitt av toppforskere på feltet, som man jo lærer veldig mye av.
Er det noe du lærte av å ta en ph.d.-grad som du har god bruk for i dag?
─ Jeg har god bruk for lærdommen fra ph.d.-graden i jobben min hver eneste dag og på flere måter. Både når det gjelder å ha oppdatert kunnskap på feltet dysleksi og bevisstheten om å hele tiden holde seg oppdatert på et felt som skifter fort, men også når det gjelder å kunne drive et forskningsprosjekt og skrive artikler. Det er jo et krav når man jobber som førsteamanuensis at man skal forske, og undervisningen skal også være forskningsbasert.
Hva er dine beste råd til noen som vurderer en ph.d.-grad?
─ Ett råd jeg vil gi, er å forsøke å få til et fellesskap med andre stipendiater. Jeg var veldig heldig som stipendiat på Institutt for spesialpedagogikk ved UV-faktultetet, fordi det var et svært godt miljø blant stipendiatene der. Jeg tror det hadde vært langt vanskeligere å klare dette dersom jeg skulle sittet alene og ikke hadde hatt noen å diskutere forskjellige sider ved stipendiatlivet med.