Hvordan samarbeider skoleeier- og skoleledernivået om endringsarbeid i skolen? - Kjersti Beate Rørstad Welle og Vegard Sæter Gurskevik
Kjersti Beate Rørstad Welle har jobbet både som lærer og mellomleder, og jobber for tiden som rektor. Vegard Sæter Gurskevik har jobbet som lærer, inspektør, rektor og skolesjef, og jobber for tiden som HR-manager. Sammen har Welle og Gurskevik gjennomført en casestudie av to kommuner på Vestlandet, der temaet for studien er ledelse og styring av utdanning med fokus på samarbeidet mellom skoleeier- og skoleledernivået. Her utforsker de hvordan ulike styringsnivåer samarbeider om utvikling, og hvilke spenninger som kan oppstå når ulike nivåer skal samarbeide om et utviklingsarbeid, slik som ved innføringen av en ny læreplan. Interessen deres for temaet stammer fra deres egne erfaringer som rektor og skolesjef.
Studien følger to caseskoler i hver sin kommune. De har gjennomført fire semistrukturerte intervjuer med skoleeierrepresentanter og rektorer, samt observert ledermøter. «Skoleeieren eier ansvaret for de føringene som skal til når en ny læreplan skal innledes,» sier Gurskevik, og han og Welle opplevde at skoleeierne på de to caseskolene hadde en litt ulik tilnærming til dette. I den ene kommunen møtte de en fremtidsrettet og styrende skoleeier med klare forventninger til skolelederne, og med en aktiv og målrettet rolle som fasilitator for utviklingsprosesser. I den andre kommunen hadde skoleeier fokus på at skolelederne aktivt skulle delta i utformingen av utviklingsprosessene.
Når det gjelder overraskende funn fra arbeidet, trekker Welle trekker frem caseskolenes forhold til det digitale. «Vi fikk et lite innblikk i hvor utrolig store forskjeller det er - at gapet blir større og større mellom de som tar i bruk digitale læremidler og henger med i tida, og de som bare stiller seg helt utenfor og sier ‘PC og data og sånn, det er ikke min greie’», sier hun.
Gurskevik, på sin side, sier at han var overrasket over mangelen på felles målsettinger for arbeidet, noe som gjorde at organisasjoner utviklet seg i ulikt tempo og at utviklingsarbeidet tok ulike retninger. «Det var helt klart at pandemien spilte en rolle der,» sier han. «Det å innføre fagfornyelsen samtidig som en pandemi rår, det gjorde det krevende på alle mulige måter.»
Ledelse av profesjonsfellesskap - Katrine Wøien
Katrine Wøien jobber som avdelingsleder på en videregående skole, og har jobbet som skoleleder i ti år. Hun har skrevet masteroppgaven «Ledelse av profesjonsfellesskap: Et blikk på lederpraksiser i videregående skole».
Wøiens problemstilling var «Hva karakteriserer ledelse av profesjonsfellesskap på to store videregående skoler?», og hun har gjort kvalitative intervjuer med avdelingsleder og rektor på to forskjellige skoler for å utforske dette. Hun fant at skolene ikke hadde kommet så langt i arbeidet med utviklingen av profesjonsfellesskap slik det står beskrevet i Overordnet del, og en viktig grunn til dette har vært pandemien.
En av konklusjonene hennes er at ledere trenger mer kompetanse på kunnskapsutvikling, møter og prosesser, og at det er viktig at ledere får en praktisk kompetanseheving i sammenheng med en ny læreplan. «Mange ganger blir det overlatt til skoler å tolke læreplaner og forstå dem, og da blir man sittende litt alene,» sier Wøien.
Selv påpeker Wøien at ledere må legge til rette for gode prosesser. «I praksis er det lett å ty til tradisjonelle møter hvor man har en agenda med saker, i stedet for å ha mer kunnskapsutviklende møter. Der vil jeg utfordre lederne til å legge til rette for kunnskapsutviklende møter, prøve seg på det og gjøre seg erfaringer med det», sier hun.
I forskningen har Wøien tatt utgangspunkt i det som står i Overordnet del om profesjonsfellesskap, og den litteraturen og forskningen som finnes på området. Derfor har rapportene fra EVA2020-prosjektet, samt kildene som har blitt brukt i disse rapportene, vært en viktig del av litteraturen hennes. Samtidig merket hun seg en mangel på praksisnær litteratur for skoleledere da hun skrev masteroppgaven. Heldigvis ser hun at det i det senere har kommet mer litteratur på møter og prosesser, og særlig peker hun på «Ledelse som praksis» av Pål Riis og Jan Merok Paulsen som et eksempel på dette.