Taus kunnskap er praktisk kunnskap
Uttrykket taus kunnskap brukes i mange sammenhenger, og kan gi ulike assosiasjoner. Uttrykket ble først brukt av den ungarsk-engelske kjemikeren Michael Polanyi i 1966 [1]: Taus kunnskap er den kunnskapen eller kompetansen som ikke kan uttrykkes fullt ut i ord. Dette er kompetanse som man utvikler gjennom erfaring. Det kan for eksempel være vanskelig for en baker å skrive ned nøyaktig hvordan han elter brødet, eller for en lærer å fortelle nøyaktig hva hun gjør for å skape godt læringsmiljø i klassen. I et hverdagsspråk snakker man gjerne om "know-how" eller om kunnskaper og ferdigheter som "sitter i fingrene". Man lærer taus kunnskap gjennom handling, prøving og feiling og viser den mer gjennom det man gjør framfor det man setter ord på.
Samtidig påpeker Jon Bojer Godal, håndverker, rektor, lærer og formidler, at begrepet "taus kunnskap" ikke fullt ut dekker læreres praksis og profesjonskunnskap. Godal argumenterer for å kalle læreres tause kunnskap for "handlingsbåret kunnskap"[2] siden dette er kunnskap og ferdigheter som man lærer gjennom praksis. Han mener at også praktisk kunnskap kan beskrives og uttrykkes, men på andre premisser enn akademisk, uttalt og nedskrevet kunnskap.
Også andre har utviklet begreper for å skille mellom ulike former for kunnskap. Den engelske filosofen Gilbert Ryle skiller mellom "å vite hva" og "å vite hvordan" ("knowing that" og "knowing how")[3]. Det er forskjell på å vite hva noe er og å vite hvordan man skal gjøre noe. Forskerne Klev og Levin[3] bygger videre på Ryle og bruker begrepet "praksiskunnskap" om det å vite hvordan man skal gjøre et arbeid. Begrepet praksiskunnskap er i stor grad overlappende med begrepet "taus kunnskap".
I denne teksten har vi valg å bruke begrepet "taus kunnskap" siden det brukes i mange akademiske tekster.
Lærere er både "håndverkere" og "vitenskapelige fagpersoner"
Læreryrket er komplekst og rommer flere kunnskapsformer. To metaforer som illustrerer dette er å se læreren som både en "håndverker" og som en "vitenskapelig fagperson"[4]. Ideen om læreren som håndverker legger vekt på at lærere må løse mange konkrete utfordringer i jobben sin og at undervisning er konkret og avhengig av kontekst: Lærere må vite hvordan de skal gjøre jobben. Ideen om læreren som vitenskapelig fagperson tar utgangspunkt i at læreres yrkesutøvelse bygger på forskning, teoretisk kunnskap og generelle prinsipper [5]: Lærere må vite mye om lærerjobben.
Denne artikkelen handler om læreren som "håndverker".
Fire steg
De japanske organisasjonsforskerne Nonaka og Takeuchi har påpekt at det kan være vanskelig for eksperter å uttrykke sin ekspertkunnskap. Men i et profesjonsfellesskap er det ønskelig at kunnskap blir uttrykt og gjort tydelig, blant annet for at fagpersoner skal kunne lære av hverandre. Taus, eller praksisbåret, kunnskap må bli uttalt og eksplisitt - i den grad det er mulig. Dette kalles å eksternalisere kunnskap.
Når kunnskap eller kompetanse blir tydelig for oss, altså eksternalisert, kan vi tilegne oss denne ved å øve på å gjøre det som blir beskrevet. Etter hvert vil denne uttalte kunnskap bli automatisert i oss, og vi trenger ikke lenger å tenke på hvordan vi gjør det. Da blir eksplisitt kunnskap til taus kunnskap. Denne prosessen kalles internalisering.
Nonaka og Takeuchi utviklet en modell som viser hvordan kunnskap går fra å være taus til å bli uttalt. Uttalt kunnskap kan igjen bli taus. Dermed uttrykker Nonaka og Takeuchis modell en sirkelbevegelse.
Kilde: Irgens, 2011, s. 134
Modellen løfter frem fire steg[6].
Sosialisering
Sosialisering er prosessen der taus kunnskap deles i et fellesskap. Dette skjer når fagpersoner arbeider sammen. Når for eksempel to mekanikere arbeider med den samme bilen samtidig, vil de lære av hverandre hvordan de gjør jobben, blant annet ved å observere og etterligne hverandre. En bakerlærling som arbeider ved siden av en erfaren baker, vil gradvis tilegne seg bakerens måte å elte deigen på. Kunnskapen er fortsatt taus, men den er delt.
Taus kunnskap deles ved at man arbeider sammen, og for at taus kunnskap skal kunne deles, må det finnes arenaer for felles arbeid på arbeidsplassen. Slikt samarbeid om kjerneoppgavene er noe annet enn at lærere snakker sammen om hva de gjør hver for seg. Skoler har tradisjonelt få arenaer der lærere arbeider sammen om de samme oppgavene samtidig[7]. I FIKS har vi kontakt med flere skoler der undervisning og opplæring er organisert slik at lærere nettopp arbeider sammen og kan observere hverandre og lære av hverandre i det daglige arbeidet. Disse organiseringsformene gir gode muligheter for det Nonaka og Takeuchi kaller sosialisering.
Eksternalisering
Eksternalisering er prosessen med å gjøre taus kunnskap uttalt. Dette kan skje på mange måter - gjennom dialog, refleksjon og skriftliggjøring. Når den uerfarne bakeren skal fortelle til andre hvordan den erfarne bakeren elter deigen, blir den erfarne bakerens kunnskap uttalt. Når en dyktig leselærer forteller sine kolleger hva hun gjør, blir denne lærerens tause kunnskap eksternalisert. Mange skoler har gode rutiner og kulturer for at lærere skal dele sin kunnskap og sine erfaringer, blant annet gjennom erfaringsdeling i faggrupper eller i hele personalet. Gjennom erfaringsdeling og beskrivelser av læreres valg og handlinger bidrar lærere til at taus kunnskap blir uttalt.
Kombinering
Kombinering er prosesser der uttalt kunnskap settes i system. Det kan for eksempel være når mange lærere forteller hvordan de arbeider og sammen lager en kombinasjon av disse ulike arbeidsmåtene. Ved å kombinere og justere mange læreres handlinger, settes disse sammen til en helhetlig pedagogisk praksis. Ekspertenes kunnskap, i dette tilfellet lærernes kompetanse, har gått fra å være uttalt, men usystematisk til å bli uttalt og systematisert.
Kombinering kan også skje når lærere betrakter sin egen praksis i lys av ulike teorier og modeller, altså når de speiler sin egen praksis opp mot eksisterende systemer og synteser.
Internalisering
Internalisering er det som skjer når ny kunnskap gradvis blir en del av yrkesutøveres faglige repertoar. Dette skjer når yrkesutøvere bruker og dermed erfarer den nye og uttalte kunnskapen. Når lærere har utviklet en ny arbeidsform, vil denne arbeidsformen gradvis bli noe de gjør automatisk. Den uttalte kunnskapen blir taus hos den enkelte lærer.
Modellen viser at prosessen fra taus til uttalt og tilbake til taus kunnskap er en syklisk prosess som stadig gjentas.
Spørsmål til samtale i fellesskapet
- Har dere eksempler på ferdigheter, kunnskap eller kompetanse som dere har lært av kolleger uten at de har forklart hva de gjør, altså kunnskap som er delt taust?
- Hvilke arenaer har dere i deres profesjonelle fellesskap der dere deler erfaringer og beskriver egen og andres tause kunnskap, altså eksternaliserer kunnskap? Når og hvordan skjer dette?
- Kan dere dele erfaringer der uttalt kunnskap i deres organisasjon har blitt systematisert. Når skjedde det sist at dere knyttet sammen flere læreres arbeidsmåter til en felles syntese?
- Kan dere dele eksempler på taus kunnskap dere nå har som lærere, men som dere ikke hadde da dere var nyutdannede?
Referanser og kilder
Referanser
[1] Store Norske Leksikon, https://snl.no/taus_kunnskap lastet ned 19.6.23
[2] Godal, 2000
[3] Klev & Levin, 2021, s. 105
[4] Hermansen, 2018
[5] Hermansen, 2018
[6] Irgens, 2011
[7] Paulsen, 2011
Kilder
Godal, J. B. (2000). Handlingsboren kunnskap. Spor, nytt fra fortiden, 2000, Vol. 15 (1) s. 27-29
Hermansen, H, (2018). Kunnskapsarbeid i lærerprofesjonen. Universitetsforlaget
Irgens, E. (2011). Dynamiske og lærende organisasjoner. Fagbokforlaget
Klev, R. & Levin, M (2021). Forandring som praksis, 3. utg., Fagbokforlaget
Paulsen, J. M. (2011). Å lede asymmetriske kunnskapsorganisasjoner – «Mission impossible»? I Madsbu, J.P. & Pedersen, M. (red). I verdens rikeste land. Samfunnsvitenskapelige innganger til norsk samtid. Oplandske bokforlag. https://brage.inn.no/inn-xmlui/handle/11250/134370
Store Norske Leksikon, https://snl.no/taus_kunnskap