Jeg sitter foran pc-en, med statistikken fra YouTube foran meg. Hvor mange har sett videoforelesningen jeg har lagt opp for den siste timen? Svaret er 14. 14 av 26 elever har sett forelesningen som hele undervisningen skal basere seg på! Dette oppdaget jeg til min overraskelse og fortvilelse etter en gjennomført økt sist uke. Det fine med YouTube er at man får statistikk for slikt. Men 14 av 26? Hva med oppgavene de skulle gjøre i etterkant? Teksten de skulle lese? Antageligvis hadde ikke det blitt gjort heller. Den felles gjennomgangen til slutt, hvor vi alle var samlet i Teams, der var det ingen innspill fra elevene. Og nå skjønte jeg hvorfor det var sånn: Mange hadde jo ikke vært med i undervisningen, selv om de hadde sagt “hei” i chatten i starten av økta.
Hjemmeskolens tre faser
Tiden med hjemmeskole har gått i tre faser. Den første fasen, som kom rett etter at skolene stengte, var kaotisk og bar preg av usikkerhet, og for min del også overveldelse. Ut av dette kom en roligere fase 2, som bar preg av mer spenning, utforsking og mestring i møte med nye verktøy. Enn så lenge gikk det dog an å skyve litt. Før påske kunne elevsamtaler, vurderinger og nytt stoff vente litt, i håp om at dette kunne vi ta når vi er tilbake på skolen.
På mange måter tenker jeg at vi gikk over i fase 3 da det gikk ut beskjed om at vi i de videregående skolene ikke åpner igjen etter påske. Men, nå skjønner vi at dette ikke bare er noen uker med å “holde ut digitalt” mens vi venter på å fysisk få komme inn i klasserommene.
Dette er, slik det ser ut nå, å fullføre året hjemmefra, på en måte som både er rettferdig og gjennomførbar for elevene. Og da kommer alvoret på en annen måte. Det er noe helt annet å undervise videre i noen uker på stoff som var gjennomgått i klasserommet, enn å nå skulle behandle nye tema helt fra bunnen. For hvordan skal vi nå få bevegelse fremover i stoffet? Og hvordan skal vi få elevene med, når vi ikke kan ha den umiddelbare kontakten som ligger i den fysiske nærheten i klasserommet?
Jeg tenker at det er tre sentrale grep som kan hjelpe oss lærere langt på vei:
- Å finne en god balanse mellom synkron og asynkron undervisning, altså hvor vi veksler mellom å ha elevene pålogget og sammen i det digitale rommet, og at de jobber frakoblet, enten alene eller i mindre grupper
- Å finne måter å samle trådene i undervisningen på, slik at vi vet hvor elevene er og hvor vi skal gå videre
- Å løfte oss fra å drive undervisningen økt for økt, til å ha lengre undervisningsperioder
Hvorfor og hvordan kan vi veksle mellom synkron og asynkron undervisning?
Ved min skole underviser vi nå hovedsaklig med Teams. Verktøyet fungerer i all hovedsak godt, så utfordringen i min hverdag har heller handlet om det pedagogiske. Denne teksten startet med at 14 av 26 elever hadde sett forelesningen min i YouTube. Ville dette skjedd i det fysiske klasserommet? Svaret er heldigvis nei.
Mange kan kanskje koble ut mentalt da også i en vanlig gjennomgang, men ikke helt, for de får faktisk ikke slått meg av! Så å finne løsningen på hvordan jeg kan få elevene til å være påkoblet, både fysisk og mentalt, er dermed for meg nå en slags jakten på den hellige digital-undervisnings-gral, for her ligger det nok en slags nøkkel for at dette skal fungere over tid.
Én løsning ligger i hvordan jeg kan og bør veksle mellom synkron undervisning, hvor alle elevene gjør det samme samtidig med meg tilstede via skjerm, og asynkron undervisning hvor elevene arbeider frakoblet og gjerne hver for seg. De øktene som fungerer best, har gjerne en god veksling mellom disse, hvor vi for eksempel har felles oppstart, for så å ha en del egenarbeid, før vi samles igjen. Når disse skiftene sitter godt, er det også lettere å få en følelse med hvor elevene er og om de følger med.
På samme måte som i en vanlig time, fungerer det bedre med hyppige veksler mellom ulike aktiviteter, hvor elevene samles i mindre grupper eller i plenum ganske ofte, enn hvis elevene sitter med en lang liste med gjøremål (som også er lik lista fra forrige økt, og fra økta før der igjen) som skal leveres til slutt i økta. Hvis og når disse samlingspunktene også aktiviserer elevene, får man en kollektiv prosess hvor elevene deltar inn i undervisningen, heller enn at de kobles ut for å jobbe (eller ikke jobbe) individuelt. Og selv om dette ikke er perfekt i mitt klasserom enda, så er det denne retningen jeg tror vi skal gå i.
Hvordan samle trådene i undervisningen?
Det har også vært en ny utfordring å klare å samle elevene og få oversikt over hva de har lært og hvor de er i stoffet i enden av et tema eller en økt. Hvis elevene er ukomfortable med å snakke i en samtale i Teams blir det litt som å snakke til veggen, og jeg sitter og lurer – er elevene der?
I forrige ukes siste økt fant jeg en metode som løste dette. Elevene arbeidet med tema terrorisme, med fokus på IS. Jeg hadde lagt opp både undervisningsfilm, tekst og dokumentar, og så skulle elevene notere spørsmål underveis i padlet, som er et anonymt digitalt notatverktøy. Elevene åpner en nettside via en link, og kan enkelt trykke på skjermen og skrive. Spørsmålene fra timen ser dere her.
Når vi så samlet oss på slutten av økta, kunne jeg se hva elevene hadde lurt på underveis. Jeg kunne også se hvor tyngdepunktene lå, ved at jeg kunne bruke mer tid på de spørsmålene som var stilt flere ganger i lignende form. Da kunne gjennomgangen min tilpasses til hvor elevenes interesse og spørsmål var - slik disse gjennomgangene vanligvis også er når vi er sammen i klasserommet. Med dette verktøyet kom det også flere muntlige spørsmål underveis i denne siste fasen, kanskje fordi jeg nå fikk ta utgangspunkt i spørsmål fra akkurat mine elever. Også her ligger det en nøkkel for å få dette til: ved at vi som lærere fortsatt klarer å tilpasse undervisningen inn mot elevene våre, skapes mer deltakelse og engasjement.
Det finnes også mange andre gode måter å gjennomføre de synkrone samlingspunktene i undervisningen på. Hva med å kjøre kahoot via delt skjerm, eller å la elevene tenke rundt et bilde? Du kan også ringe 3-4 elever underveis i egenarbeidet og spørre hvor de er for å være sikker på at det du snakker om treffer godt, eller be dem komme med innspill i fellesdelen for å få samtaleform i stedet for lærermonolog inn i skjermen.
Å heve blikket: Fra korte økter til lengre undervisningsperioder
Til sist er min svært tydelige erfaring at vi nå må bevege oss vekk av en undervisning som foregår økt for økt. På mange skoler er det regulert inn at vi skal følge vanlig timeplan, så også hos oss. Men hvis det betyr nye oppgaver for elevene kl 8, kl. 0940, kl 1120 og så videre, med leveringspunkt i slutten av hver økt, så blir det en helt avsindig arbeidsmengde. Og det gjelder også for oss lærerne, som skal sitte og se på elevarbeider fra alle øktene.
I en vanlig økt vil man jo svært sjelden se alt arbeidet til alle 30 elevene, og man vil i alle fall ikke gjøre det i alle øktene fra en uke! Så både for elevenes læring, men også for arbeidsmengdens del, må vi inn i lengre undervisningsstrekk, hvor øktene kanskje er tiden som vi som lærere snakker med elevene på, men hvor vi løfter blikket og tenker hvor skal elevene i løpet av de tre neste ukene, og hvilke sjekkpunkter trenger jeg å ha med de ulike elevene i denne gruppa. Når trenger vi felles samling? Hvor er det lurt med grupper? Hvilke elever vil trenge veiledning hver for seg?
Vi har jo nå en unik mulighet til å differansiere i oppfølgingen, hvis vi tør å stole på at mange elever jobber godt og selvstendig, så kan vi fokusere tiden inn mot dem som ikke får det så godt til. Men det krever at vi også legger opp undervisningen som en helhet, hvor det ikke handler om hva elevene har levert, men om hva elevene (potensielt og forhåpentligvis!) skal lære. Og det er ikke nødvendigvis det samme.