Hva skjer med skolens profesjonsfellesskap når skolen som fysisk innramming av opphører, samtidig som skolen fortsetter sin aktivitet? Hvordan opprettholdes lærerfellesskap rundt elevenes læring når elever og ikke minst lærerne selv er plassert i ulike lokaliteter og ikke alltid synkronisert i tid? Hvordan skal skoleledere lede lærerfellesskapet på skolen sin, når online-fellesskap springer ut som viltvoksende og frodige initiativ i høyt tempo?
Facebook-fellesskap
Nå er riktignok ikke arbeidsplassen og skoleorganiseringen den eneste rammen rundt faglig fellesskap for dagens lærere. I kunnskapssamfunnet har lærere en rekke andre tilknytningspunkter for faglig diskusjon og læring enn stedet hvor man arbeider. Mange lærere er for eksempel medlemmer av ulike Facebook-grupper hvor de har dialog med kolleger med samme faglige interesser som seg selv.
Denne utviklingen reflekteres også i forskningslitteraturen, som i de senere årene har rettet blikket mot hvordan profesjonelle online-fellesskap gjennom de siste tjue år gradvis har endret læreres hverdag[1]. Det er med andre ord ikke noe nytt at lærere har andre tilknytningspunkter enn det arbeidsplassen tilbyr.
De siste par ukene har vi fått eksempler fra våre ressurslærere om deres online-fellesskap. Et eksempel er fra Eva Kosberg (lektor ved Rosenvilde vgs og ressurslærer i FIKS). Gjennom nettverk på Facebook har hun blant annet bistått som veileder for en lærer i Nord-Norge som ville lære mer om gruppesamtale på video. Dessuten merker hun at kulturen for å dele og bistå hverandre gjennom sosiale medier har økt i denne perioden.
Kollegiefellesskap uten en arbeidsplass
Likevel, omfattende forskning har dokumentert at kollegiefelleskapet på arbeidsplassen er en helt sentral arena for læreres faglige fellesskap. Ikke minst fordi den utgjør samlingspunktet for det nødvendige felles fokus på elevenes læring, for felles innsats på kritiske områder og for faglig støtte i møte med krevende oppgaver. Kollegiefellesskapet er også viktig for diskusjoner om ulike praksiser og nye ideer, som korreksjon av uheldige praksiser og som et forankringspunkt for utvikling av felles standarder.
Det er derfor nærliggende å spørre hva som i disse dager skjer når skolen som sted nærmest opphører og fagfellekontakt utspiller seg på andre arenaer og under andre betingelser enn det skolefellesskapet tilbyr. Opphører også viktige kvaliteter ved fellesskapet? Eller finner det nye og kanskje like produktive former?
Hva kjennetegner produktive, skolebaserte profesjonsfellesskap?
Basert på oppsummert forskningslitteratur[2] har jeg andre steder trukket frem hva som kjennetegner produktive skolebaserte profesjonsfellesskap. Sammenstilt viser denne litteraturen at profesjonsfellesskap har positiv effekt på elevers læring og utvikling når de
- er orientert mot, og snakker om elevers læring og utvikling
- «roter til» det eksisterende og gjør det mulig å se på etablerte oppfatninger, forestillinger og praksis med nye øyne
- lager felles standarder, det vil si snakker om, prøver ut og kommer til (midlertidig) enighet om hva som er god undervisning
Disse tre punktene kjenner Ann Michaelsen (skoleleder ved Sandvika vgs og ressursleder i FIKS) seg igjen i, særlig nå om dagen. I situasjonen vi nå står i merker hun en oppblomstring av profesjonsfellesskapet ved Sandvika vgs. Blant annet har det skjedd en ny bevisstgjøring på viktigheten av å fokusere på elevenes beste.
- Lærerne bruker tid på å diskutere med kolleger og elevene selv hvordan læring kan foregå på en best mulig måte i denne nye situasjonen. Det er selvsagt utfordringer og feilsteg på veien, men med daglige møtepunkter opplever kollegiet å finne nye løsninger.
Læring med et annet blikk
Det hersker liten tvil om at siste dagers korona-situasjon «roter til» eksisterende praksis og tvinger frem nye blikk på etablerte måter å gjennomføre skole. Lærere og elever justerer hele tiden sine roller i en ny læringssituasjon der nettbaserte løsninger gir endrede rammer for skolearbeidet, og hvor nye og iblant mindre tradisjonelle læringserfaringer vokser frem. Dette muliggjøres gjennom den formidable utforsking, fleksibilitet og kreativitet som vi nå er vitne til blant norske lærere som i disse dager finner nye undervisningsformer.
For lærerfellesskapet og skoler gir dagens situasjon en anledning til å se «det etablerte» med nye øyne. Det høstes erfaringer som kan danne springbrett for endring og utvikling, dersom skoleeiere og skoleledere ser verdien og mulighetene som oppstår når etablerte praksiser utfordres. Det krever imidlertid en skoleledelse som tar vare på og systematiserer erfaringene.
Et spørsmål som gjenstår, er imidlertid hvordan lærere og skoler opprettholder og ivaretar det viktige arbeidet med å samle seg rundt og etablerer felles standarder. De siste ukene har en rekke digitale løsninger og undervisningsressurser blitt tatt i bruk av lærere. I denne situasjonen må vi huske at det er lærernes profesjonsfellesskap, og ikke tilbydere av teknologi, som skal legge premissene i skolen. Det er nettopp lærerfellesskapet som skal ivareta spørsmål om hva som er god læring for ulike elevgrupper, hva som er adekvate læringsressurser og hva som kjennetegner kvalitet. Kanskje er en utfordring til skoleledere i koronaens tid å sikre profesjonsfellesskap som ikke bare «roter til» det etablerte, men i like stor grad utvikler og ivaretar standarder for god undervisning.
1 Se for eksempel Lantz-Andersson, Lundin & Selwyn (2018) og Lieberman & Mace (2010)
2 For kunnskapsoppsummeringer, se f. eks Avalos (2011); Cordingley m. fl. (2005); Darling-Hammond, (2017); Stoll med flere (2005); Vangrieken m.fl. (2017); Vescio (2008).
Vil du lese mer om profesjonsfellesskap?
- Dugnad for å sikre alle elevers rett til opplæring av Ann S. Michaelsen
- Læreplanen og profesjonsfellesskapet (pdf) av Eli Tronsmo
- Hjemmekontor eller gjemmekontor? av Marianne Mette Stenberg