.jpg)
I dekomp-ordningen skal behovene for kompetanseutvikling defineres lokalt, og så skal kommunen eller fylkeskommunen finne et egnet universitets- eller høgskolemiljø å arbeide sammen med for å drive kompetanseutvikling i et likeverdig partnerskap.
I den siste evalueringsrapporten fra Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet om denne ordningen viser forskerne at det er særlig to ting som oppleves krevende for skoleeiere og -ledere. For det første opplever de at UH-miljøene og skolene har ulik forståelse av kompetanseutvikling og hvordan den skal gjennomføres. Dette til tross for at det er økt samarbeid om kartlegging, prioritering og gjennomføring av tiltak.
For det andre så synes skoleeiere og -ledere at universiteter og høgskoler «mangler kapasitet og kompetanse til å veilede og lede utviklingsprosesser i skolen. Flere steder blir også samarbeidet begrenset av tradisjonelle forventninger til universitetene/høgskolenes rolle og bidrag i lokal kompetanseutvikling» (Borg et al., 2024, s. 4).
Fagmiljøer ved universiteter og høyskoler i Norge, inkludert oss i FIKS, må altså arbeide for å bli stadig flinkere til å møte de behovene for kompetanseheving som skoler og skoleledere har.