Trial lecture
Adjudication committee
-
1st Opponent Docent Ulf Leo, Centre for Principal Development Umeå University, Sweden
-
2nd Opponent Professor Sølvi Mausethagen ,Faculty of Education and International Studies affiliation, OsloMet
-
Committee Chair: Associate Professor Jeffrey B. Hall, Department of Teacher Education and School Research, University of Oslo (link)
Chair of Defence
Professor emerita Eli Ottesen Department of Teacher Education and School Research, University of Oslo
Supervisors
- Professor emerita Jorunn Møller Department of Teacher Education and School Research, University of Oslo
- Professor Paul Otto Brunstad Western Norway University of Applied Sciences and NLA University College Bergen
- Professor Gunn Vedøy, Western Norway University of Applied Sciences
Summary
(In Norwegian only)
Avhandlingen handler om det å være rektor i langvarige skolemiljøsaker. Formålet er å få økt kunnskap om hvordan rektorene reflekterer rundt sine opplevelser, beskriver og begrunner hvordan de utøver ansvar i slike saker. Det inkluderer også hvordan rektorene responderer på ansvarliggjøring gjennom håndhevingsordningen, innført med endring av opplæringslovens kapittel 9 A i 2017, og hvordan de erfarer støttesystemene rundt skolen i håndtering av sakene. Ut fra problemstillingen Hvordan er det mulig å forstå rektorenes refleksjoner om opplevelser og utøvelse av ansvar i langvarige 9 A-saker, i en tid med økt grad av rettsliggjøring i skolen? er det gjennomført dybdeintervju med 18 rektorer fra ulike skolekontekster som har erfart å stå i denne type saker, ett år etter at lovendringene ble innført. Det teoretisk rammeverket er basert på profesjonsteori om ansvarslogikker, ansvarliggjøringsmekanismer og de tre valgte perspektivene pedagogikk, etikk og juss. Jeg finner at rektorene utøver ansvar for eleven gjennom å lytte, anerkjenne, gjennomføre grundige undersøkelser og vurdering, utprøving og evaluering av ulike tiltak. Overfor foreldre utøver de ansvar ved å ta initiativ til samarbeid gjennom å kalle inn til møter, være empatisk lyttende og sammen med foreldrene prøve å finne lovlige og egnede tiltak. Likevel er det noen få saker som ikke er enkle å få løst. Dette gjelder ifølge rektorene svært komplekse saker med kombinasjoner av ulike sårbarheter og samspillsvansker hos elevene, samt når uenighet oppstår med foreldre om hva saken handler om, hvem som er involvert og hvilke tiltak som skal iverksettes. Rektorene beskriver disse foreldrene som få, men ressurssterke, rettighets- og kundeorienterte. Utøving av ansvar overfor ansatte handler om å støtte og avlaste dem som står i utfordrende klassesituasjoner og/eller daglige anklager fra foreldre, og følge opp de som er sykemeldte på grunn av krevende saker. Studien avdekker variasjoner i hvorvidt rektor tar ansvar for kollektiv kunnskapsutvikling hos personalet når det gjelder elevgrupper med sammensatte vansker og behov, eller om samarbeid primært er rettet mot ansatte nær eleven. Tiltak er legitimert med erfarings- og forskningsbasert pedagogisk kunnskap knyttet til utdanning, praksis, Læringsmiljøsenteret og Udir, omsorgsetikk, holdninger, dyder og verdier, og relatert til kap. 9 A og andre lover og forskrifter. Studien viser at det er variasjoner i hvorvidt rektorene delibererer med få internt, eller med mange både eksternt og internt. Skolekontekstene er ulike, og det medfører ulikheter i hvor mye og hvilken kompetanse man har internt og tilgang på eksternt. Individorientering, mangel på tid, kapasitet eller avvisning av saker fra støttesystemene rundt skolen, gir utfordringer. I saker som inkluderer elever med store psykiske vansker og utagerende atferd er det krevende å være vitne til at elever ikke får tilstrekkelig hjelp. Kapittel 9 A-5 saker er også utfordrende å stå i. Usikkerhet og mangel på et juridisk tolkningsfelleskap til å drøfte anvendelse av lovtekst med, gjør dokumentasjonsplikten krevende. På tross av ansvarliggjøring av skjønnet med epistemiske mekanismer settes rektorenes skjønn på spill i møte med ansvarliggjøring ved fylkesmannens kontroll. Vedtak om at aktivitetsplikten ikke er oppfylt, og med pålegg om iverksetting av visse tiltak innen en kort frist, fører til opplevelse av svekket legitimitet, økte konflikter og tap av autonomi. Jussen blir det dominerende i det som ut fra rektorenes refleksjoner er et pedagogisk og etisk ansvar. Usikkerhet på hva som utgjør fylkesmannens vurderingsgrunnlag, og om saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, er krevende å leve med. Med trussel om tvangsmulkt, bot og fengsl hengende over seg, opplever rektorene press på å implementere tiltak også når de ikke finner dem egnet eller hensiktsmessig i den aktuelle saken. Summen av et stort arbeidspress med møter med interne og eksterne aktører og dokumentasjon, tidspress, institusjonelt press og emosjonelt press gjør at halvparten av rektorene velger å gå av, eller å skifte jobb. Halvparten av de gjenværende føyer seg til kravene, uttrykker lærevillighet og tilpasser seg inn i en ansvarliggjøringslogikk, preget av en instrumentell pedagogikk med visse tiltak man skal iverksette. Den siste fjerdedelen finner et handlingsrom innenfor nye strukturelle rammer som lovverket har medført, hvor de balanserer mellom det profesjonelle ansvaret og ytre ansvarliggjøring. Avhandlingen bidrar med ny kunnskap om hvordan det er å være rektor i langvarige 9 A-saker, og om hvordan rektorene erfarer skjønnsrommet som endret gjennom innføring av sanksjonerende og restriktive mekanismer for ansvarliggjøring. Den viser at behovet for et juridisk tolkningsfelleskap gjør seg gjeldende i møte med en revidert lovtekst. Studien bidrar med kunnskap om at det å styrke rettighetene til noen, gir noen uheldige konsekvenser for andre. Sist, men ikke minst, bidrar den med kunnskap om hvordan tap av autonomi og mangel på dialog fører til demotivering av det å være rektor.