Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- 1. opponent Senior Lecturer Dr. Miya Komori-Glatz, Vienna University of Economics and Business, Østerrike
- 2. opponent Førsteamanuensis Dorte Lønsmann, University of Copenhagen, Danmark
- Komitéleder Professor Emeritus Andreas Lund, Universitetet i Oslo, Norge
Leder av disputas
Professor Lisbeth M. Brevik, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Universitetet i Oslo, Norge
Veileder
- Professor Glenn Ole Hellekjær, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Universitetet i Oslo, Norge
- Professor Anne Kari Bjørge, Norges Handelshøyskole, Norge
Sammendrag
Engelsk er nå det mest utbredte språket i internasjonalt næringsliv, og det språket som oftest anvendes som konsernspråk i et stort antall multinasjonale selskaper, inkludert i Norge. Det er derfor viktig å forberede internasjonale forretningsfolk på å bruke engelsk som arbeidsspråk i flerspråklige og multikulturelle kontekster hvor engelsk fungerer som et lingua franca, et fellesspråk. I næringslivet kalles engelsk som lingua franca Business English as a Lingua Franca (BELF). Denne doktoravhandlingens mål er å undersøke hvordan profesjonelle forretningsfolk samhandler når de bruker BELF i multinasjonale selskaper i Norge, og hvordan denne kunnskapen kan brukes til å utvikle en relevant engelskundervisning. Dette er viktig, for selv om nordmenn anses som svært kompetente i engelsk, så strever mange allikevel med å bruke språket i profesjonell sammenheng, især i krevende situasjoner som møter og forhandlinger (Hellekjær, 2012). Doktorgradsprosjektet omfatter to kvalitative studier gjennomført i multinasjonale selskaper i Norge. Den ene var en intervjustudie med informanter fra seks forskjellige multinasjonale selskaper, mens den andre kombinerte observasjon og intervjuer i ett selskap.
Den første studien, som presenteres i artikkel 1, utforsket hvordan norske økonomer bruker engelsk som arbeidsspråk. Funnene viser at de anvendte engelsk hyppig, både muntlig og skriftlig, og at de gjerne brukte fagvokabular. I tillegg anvendte de lokale varianter av engelsk, et slags bedriftsinternt ‘stammespråk’, og ikke minst strategier for å tilpasse seg, eller akkommodere, andre. Å akkommodere de som snakket engelsk som fremmedspråk og morsmålsbrukere krevde ulike strategier. For det første, kommunikasjon på tvers av ulike språk og kulturer gjorde behovet for å utvikle en felles forståelse veldig klart, noe man for eksempel kunne oppnå ved å ta i bruk flere språk. For det andre viste det seg at å kunne snakke like godt engelsk som morsmålsbrukere er en fordel fordi avanserte ferdigheter i konsernspråket kan gi økt innflytelse i noen situasjoner, samt være karrierefremmende.
I den andre studien, som presenteres i artikkel 2, ble et internasjonalt team observert mens de gjennomførte et rutinemøte. Etterpå ble noen av møtedeltakerne intervjuet og spurt om bruken av engelsk i selskapet og i teamet. Funnene viser at det, som i den første studien, var viktig å kunne akkommodere mange forskjellige mennesker. Dette innebar også å kunne forstå hvordan kultur og flerspråklighet påvirker kommunikasjon på engelsk. Når det gjaldt teamet som ble observert, hadde de over tid utviklet og forhandlet frem spesifikke måter å samhandle på engelsk i møter, for eksempel hvordan de uttrykte høflighet, forsikret seg om at alle forsto hva som ble sagt, og fikk alle med i samtalen. I tillegg inkluderte språkbruken deres lokalt utviklede fagtermer på både team- og selskapsnivå. I begge studiene kom det tydelig frem at for å kunne lære og senere bruke engelsk på en god måte måtte man føle seg trygg i læringssituasjonen, og at det å utvikle gode relasjoner generelt ble ansett som essensielt. Til slutt, et viktig overordnet funn var hvordan engelsken de IV brukte i samhandlingen var både kompleks og avhengig av kontekstuelle faktorer og lokale forhandlinger av en felles forståelse.
I artikkel 3 ble, som nevnt tidligere, data fra begge studiene reanalysert for å kunne brukes til å avklare læringsbehov i engelsk for næringslivet, også kjent som en behovsanalyse. Dataene ble så brukt i en diskusjon om hva man bør undervise i, og hvordan undervisningen bør foregå i kurs i forretningsengelsk. I avhandlingens kappe blir dataene fra de tre artiklene satt inn i en bredere kontekst, litteraturen og teorien fra relevante forskningsfelt gjennomgått, etterfulgt av en oversikt over metodevalg og en diskusjon av overordnede funn og forskningsbidrag. Samlet sett har funnene i denne doktoravhandlingen implikasjoner for både høyere utdanning og næringslivet generelt. Funnene viser at studenter i høyere utdanning har behov for kurs i forretningsengelsk som er spesifikt tilpasset deres akademiske og profesjonelle behov som integrerte deler av sine utdanninger. Slike kurs må også basere seg på forskning på faktisk og domene-spesifikk språkbruk, og ta i bruk undervisningsmetoder som lar studentene utvikle og øve seg på disse ferdighetene. Dette ville innebære å lære seg fagterminologi, muntlige og skriftlige ferdigheter knyttet til spesifikke profesjonelle sjangre, som for eksempel møter og rapporter, i tillegg til å lære seg å akkommodere andre engelskbrukere på fleksible måter. Sistnevnte innebærer å utvikle en forståelse av hvor variabel og lokalt fremforhandlet denne engelsken, BELF, er. Dessuten bør de, som en del av denne prosessen, lære å trekke veksler på de andre språkene de kan utover engelsk, samt anvende sine kunnskaper om ulike kulturer. For næringslivet kan en bedre forståelse av bruken av engelsk og kulturforskjeller gi strategiske fordeler. Som en del av dette vil det være viktig å legge større vekt på denne typen ‘myke’ ferdigheter ved ansettelser, samt at man tilbyr etterutdanning for utvikling av slike ferdigheter.