Hamidreza Mohammadi, Hamid blant venner, har hatt en høst han beskriver som en berg- og dalbane. Han er lektorstudent her ved Universitetet i Oslo på fjerdeåret og er nå midt i eksamenstida.
– Det har skjedd veldig mye spennende, men det har ikke vært lett å fordøye alt, sier han.
Måtte utsette eksamen på grunn av fredsprisen
Søndag 10. desember får nemlig Hamidreza oppleve at nevøen og niesen kommer til Oslo Rådhus for å motta Nobels fredspris på vegne av sin mor. De siste månedene har vært preget av mye og uvanlig oppmerksomhet: intervjuer i VG, TV2 og NRK og invitasjoner til diplomatiske sammenkomster og paneldebatter.
– Samtidig har jeg måttet fortsette med studiene mine! sier Hamidreza.
For eksempel kolliderer eksamener med Nobel-arrangementer han deltar på denne uken. Han har måttet søke om utsettelse.
– Studiekonsulenten som behandlet søknaden min, svarte at det er ikke så ofte studieadministrasjonen får anmodning om utsettelse med en Nobels fredspris som begrunnelse, sier han og berømmer samtidig tilretteleggingen han får.
– Det var første gang jeg så et fengsel
Hamidreza og storesøsteren Narges ble født i Zanjan, en by i den vestlige delen av Iran, ikke så langt fra Teheran. De vokste opp i en familie som på den tiden var betraktet som middelklasse. Faren deres jobbet som kokk og restaurantsjef, moren var hjemmearbeidende.
Det var alltid vanskelig for familien Mohammadi å leve i Iran. Onkelen, fetteren og flere kusiner ble fengslet da Hamidreza var bare guttungen.
– Moren min pleide å ta meg på besøk for å se onkelen min. Jeg var vel en seks-sju år da jeg så et fengsel for første gang. Det ble min første erfaring med å miste friheten, forteller Hamidreza.
Fetteren hans ble henrettet av regimet. Onkelen var i ferd med å lide samme skjebne, men ble løslatt etter åtte år.
Søsteren, Narges Mohammadi, har vært arrestert av regimet i Iran hele 13 ganger. Hun har blitt dømt fem ganger til totalt 31 år i fengsel og 154 piskeslag, ifølge magasinet TIME. Nå soner hun en dom på 12 år.
Opptakten: Den grønne bevegelsen
Det var i 2009 at livet ble enda verre for Mohammadi-familien. Etter at regimet forfalsket presidentvalget, oppstod den såkalte Grønne bevegelsen.
– Folk gikk ut i gata for å protestere, og min søster Narges var en av aktivistene. Etter at Den grønne bevegelsen startet, ble det mye press på familien vår. Mange aktivister ble fengslet, Narges også. Hun ble torturert og alvorlig syk i 2010, forteller broren.
Det ble til slutt så ille at mannen hennes måtte flykte fra landet. Fra da av hjalp Hamidreza søsteren med å oppdra tvillingene Ali og Kiana.
– Jeg var også oversetter for organisasjonene Narges jobbet for – hjalp med oversettelser av forskningsrapporter om fattigdom og prostitusjon i Iran. Regimet likte ikke at slike problemstillinger ble tatt opp. De mente, og mener fortsatt, at alle som jobber med å belyse åpenbare problemer er farlige elementer i samfunnet, sier Hamidreza.
I 2014 skjønte familien at det også var for farlig for han å være i Iran. Hamidreza dro til venner i Norge på turistvisum for å vente på at situasjonen skulle roe seg ned.
– I den perioden ble Narges kalt inn av sikkerhetspolitiet til avhør igjen, de ville snakke med henne om meg. Hun fikk vite at jeg var i Norge og samarbeidet med vestlige land og de bad henne gi meg beskjed om at jeg måtte komme tilbake og svare på spørsmål fra sikkerhetspolitiet.
Avhøret gjorde at Narges forstod at det var farlig for broren å komme tilbake til Iran. Etter at hun var løslatt, ringte hun Hamidreza og ba han søke asyl i Norge.
– Hater fortsatt syltetøy
Søsknenes felles nettverk hjalp Hamid videre. Første stoppested var Trondheim, men det varte ikke lenge: Han måtte til Oslo for å kunne søke asyl. Det første han gjorde da han kom til hovedstaden, var å dra til politistasjonen.
– Jeg ble intervjuet først etter tre dager. I de tre dagene før intervjuet måtte jeg vente sammen med andre asylsøkere. Det eneste vi fikk servert var grovt brød med syltetøy på. Jeg hater fortsatt syltetøy, sier han.
Mens Hamidreza ventet på svar på asylsøknad, bodde han i Tønsberg og lærte seg norsk. Han hadde krav på et 50 timers gratis norskkurs. Interessen for å lære gjorde at han fikk fortsette med undervisningen.
– Etter nærmere ni måneder svarte Utlendingsdirektoratet at jeg fikk oppholdstillatelse. Fra da kunne jeg lære norsk som alle andre asylanter. Siden jeg snakker flytende engelsk, har det vært lettere for meg å lære norsk enn det er for mange andre. Jeg hadde fantastiske lærere som hjalp meg mye, sier han.
– Som lærer må jeg hjelpe elevene mine til å ikke bare blankt akseptere det som lærere, nyheter eller sosiale medier forteller dem.
Og nå skal Hamidreza selv bli lærer. Til neste høst avlegger han sine siste eksamener ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo, og da kan søke jobb som lektor.
I utgangspunktet hadde Hamidreza to mulige yrkesvalg, forteller han, enten å fortsette som oversetter og tolk, eller studere for å bli lærer. Han hadde også jobbet som engelsklærer i Iran i flere år mens han studerte.
– Lærerutdanning var den mest tiltrekkende av de to, sier han.
Valget falt på engelsk som hovedfag og norsk som støttefag.
– Jeg kunne snakke norsk da jeg begynte på Lektorprogrammet i 2018, men hadde veldig lite kunnskap om nynorsk og grammatikk. Det ble mye lesing de første årene!
Hatet skolen i Iran
Når det gjelder hans egen skolegang i Iran, er ikke minnene gode.
– Det jeg husker tydeligst, er at jeg hatet skolen. Målet med å gå på skolen i Iran var å lære om regimets propaganda, men det er ikke utdanning. Skolen i Iran var mer som et fengsel enn en skole, forteller Hamidreza. – Skolen er et mikrounivers av hele samfunnet. Du kan finne ut mye om et land bare ved å se på utdanningssystemet deres, sier han.
– Hvis en nordmann hadde reist til Iran på den tiden jeg var elev, ville de sett at det som foregikk på skolen speilet det som foregikk i hele Iran: undertrykkelse av selvstendig tenkning og hjernevasking av elevene slik at de skulle bli tilhengere av regimet.
Gjennom studiepraksisen på Lektorprogrammet, ble Hamidreza enda bedre kjent med utdanningssystemet i Norge.
– Da skjønte jeg at skole kan være noe annet enn det jeg gikk på i barndommen og ungdommen. Utdanning kan være en prosess som hjelper elevene med å utvikle seg til selvstendige og reflekterende individ, sier han. – Og det ønsker jeg å bidra til.
– Vi må hjelpe elever til å tenke dypt og kritisk
Hva mer bør et samfunn gjøre ungdom bevisst på gjennom danning og utdanning?
– Dette semesteret hadde vi et emne om engelsk utenfor skolen, og på pensum hadde vi blant annet boka Teaching, Learning, Literacy in our High-Risk High-Tech World av forskeren og psykolingvisten James Paul Gee. Han mener at vi må hjelpe elevene til å tenke dypt og kritisk og bestandig teste ut ting, forteller Hamidreza.
– Elever trenger mentorer, og lærernes rolle er å hjelpe dem. Som lærer må jeg hjelpe elevene mine med å finne ut av det de lurer på selv, hjelpe dem til å ikke bare blankt akseptere det som lærere, nyheter eller sosiale medier forteller dem.
Slik han og søsteren hele tiden har ytt motstand mot urett, Narges som menneskerettighetsaktivist, Hamid som støttespiller til organisasjoner hun er aktiv i. Sist gang han snakket med søsteren i telefonen var for over to år siden. Muligheten for å kommunisere med henne er svært begrenset.
– Jeg håper Nobelprisen vil føre til at verden, særlig landene som er frie og demokratiske, ikke aksepterer regimet, men erkjenner Kvinne, Liv, Frihet-bevegelsen og støtter det iranske folket, sier han.
– De ønsker frihet
Utdelingen av Nobelprisen skjer ett år etter at protestbevegelsen «Kvinne, Liv, Frihet» oppstod i Iran som en følge av at den kurdisk-iranske kvinnen Mahsa Jina Amini døde etter å ha vært i moralpolitiets varetekt. Narges Mohammadi har vært svært aktiv i denne protestbevegelsen.
Hva tror Hamidreza det er realistisk at prisen kan bidra til for søsteren og for Iran?
– For det første kan fredsprisen tiltrekke oppmerksomhet mot det som skjer i Iran og mot det folk i Iran, særlig kvinner, ønsker å oppnå gjennom bevegelsen. De ønsker frihet og demokrati, sier han.
– Som Narges har sagt mange ganger; folket i Iran vil bort fra dette regimet og over til en sekulær demokratisk regjering. De ønsker seg et Iran hvor individer uavhengig av religion, ideologisk tilhørighet og kjønn er likeverdige. Jeg håper prisen endrer måten verden ser på Iran på, at Iran ikke er det regimet representerer, sier han.