Hvordan kan informasjonsteknologi og digitale løsninger bidra til mer innbyggerdrevet byutvikling?

– Åpne gode planleggingsprosesser demper konflikt og bygger ikke minst oppunder viktige demokratiske idealer, sier Ole Smørdal.

Smørdal er leder for faggruppa EngageLab ved Institutt for pedagogikk, UiO, og har inntil nylig vært prosjektleder for "3C//Co-constructing City Futures", et utviklingsprosjekt der man har sett nærmere på folks muligheter til medvirke i byutviklingsprosesser.

Det er for mange hindringer i veien

Smørdal mener det høye barrierer som må forseres for at folks engasjement skal vekkes  i byutviklingssaker. Utbyggingssakene er ofte store og kompliserte, og utbyggerne greier sjelden å formidle kompleksiteten på en pedagogisk god nok måte.

– Du kan for eksempel se for deg jevnlig brukte ord og vendinger som dette; "Overordnede strategiske planprogrammer, utbyggernes planer og strategier, områdeplaner, gatebruksplaner, konkrete reguleringsplaner, relasjoner mellom aktører, beslutninger, maktforhold, myndighet, nivå på forslag, innsigelser fra profesjonelle og private, konsekvenser av forslag for eget liv og eget nabolag", og så videre, og så videre. Alt dette hører med til prosessene og er rett og slett kompliserte saker. Og når folk ikke skjønner hva det snakkes om, ja da strever de også med å engasjere seg. Vanskeligere er det ikke sier Smørdal

Et av hovedmålene i 3C-prosjektet har derfor vært å utvikle løsninger for å gjøre kompliserte planprosesser mer gjennomsiktige og enklere å forstå. Man har også sett nærmere på løsninger som kan legge bedre til rette for samskaping i utviklingsprosjektene.

To store Trondheimsprosjekter ble brukt som utgangspunkt

Springbrettet for utviklingsoppgavene i 3C-prosjektet var to store byutviklingsprogrammer i Trondheim, som forskerne fikk bli en del av. Det ene var Campus-prosjektet som handler om at universitetet skal samlokalisere forskningsmiljøene sine og dermed utvide Trondheim sentrum sørover. Det andre prosjektet var utviklingen av strategiplanen for kommunens sentrale områder - FramtidsTrondheim 2050.

– I Campus-prosjektet satte vi oss som mål å få prøvd ut metoder og teknologier for hvordan man kan skape et tidlig engasjement i komplekse og langsiktige planprosesser, samt hvordan man kan skape betingelser for reell deltakelse.

– I FramtidsTrondheim 2050 fikk vi bli en aktiv del av planarbeidet fra start til slutt og vi fikk jobbe tett med kommunens plankontor. Vi fikk mulighet til å følge metoden de brukte og til å studere innspillene de fikk og se på det endelige resultatet.

Etter tre års arbeid har vi nå sendt et forslag til Framtidsbilder Trondheim sentrum 2050 med sentrumsstrategi til politisk sluttbehandling i bystyret ✅ Se forslaget her: https://t.co/3lNxRx9BjF

Takk for alle gode innspill og bidrag til denne samskapte sentrumsstrategien! 💚 pic.twitter.com/bjKlyujvwB

— Grete Hennissen (@gretehennissen) April 27, 2020

Fellesnevneren for begge byutviklingsprosjektene var, som tidligere nevnt, at det var store utfordringer for de ansvarlige å formidle kompleksiteten i planprosessene.

Hva har prosjektet bidratt med så langt?

– Noe av det viktigste og mest vellykkede var at vi fikk gitt byplanleggerne som deltok i prosjektet muligheter til å eksperimentere med nye medvirknings- og samskapingsmetoder, forteller Smørdal. De fikk jobbe tett sammen med risikoreduserende kompetansemiljøer som våre. Dette mener jeg ga planleggingsprosjektene en fin vitamininnsprøytning.

– Vi fikk også prøvd ut og evaluert nye metoder som binder sammen tradisjonelle metoder, det seg være informasjonsmøter og workshops og digitale løsninger, der innspill fra befolkningen for eksempel presenteres i sosiale medier, vises på kommunale kontorer og hos arkitekter, og gjøres til gjenstand for debatt og stemmegivning i nærmiljøet, som for eksempel i den lokale matbutikken, forteller forskeren.

– Et annet viktig resultat fra 3C-prosjektet er det utvidede innblikket vi har fått i rollen de sosiale mediene spiller. Innlegg har blitt analysert, og det har vokst fram en bedre forståelse for hvordan planer diskuteres, hvordan alternative planer oppstår og beskrives, og hvordan argumentasjon bygges over tid, sier han.

I tillegg har det blitt utviklet en helt konkret webbasert plattform.

– Denne er selve krumtappen i systemet, forteller Smørdal.

– På plattformen kan de planlagte prosjektene kommuniseres på forståelige og tilgjengelige måter. Her kan innbyggere og andre aktører komme opp med forslag, og de kan utvikle visjoner og scenarier. De kan også delta i debatter om byens utvikling, forklarer han.

Tverrfaglighet har vært viktig

– Mye av det vi har fått til i 3C-prosjektet er et resultat av at alle de involverte har fått mulighet til å tenke langt utover sitt eget fagfelt. Man har virkelig fått utfordret den etablerte bruken av metoder og teorier. Vi har fått kunnskapsoverføring mellom ulike fagfelt. Jeg skulle faktisk ønske det var mer, men vi er på riktig vei, mener Smørdal.

Samarbeidspartnere har vært Norsk institutt for luftforskning (NILU), Fredsforskningsinstituttet PRIO, Norconsult og Norges teknisk-naturfaglige universitet (NTNU).

Veien videre

To kommuner har allerede konkrete planer om å benytte seg av verktøyet i det videre planarbeidet sitt. I tillegg vil resultatene bli foredlet i det nye forskningssenteret for inkluderende energiomstilling (INCLUDE) ved universitet i Oslo.

3C-prosjektet har sett på hjemlige og internasjonale verktøy og metoder som har blitt brukt i medvirkningssammenheng. Sett opp mot de utfordringene vi står overfor idag, så har den kritiske gjennomgangen av eksisterende verktøy ifølge Smørdal gitt et godt utgangspunkt for videreutvikling av ideer.

– Det skal bli veldig gøy å jobbe videre med alt dette, avslutter Smørdal.

Se også

Publikasjoner og presentasjoner fra prosjektet.