Tre generasjoner, tre epoker
Fra å være et relativt fattig land, har Kina på kort tid klart å løfte store deler av befolkningen inn i den økonomiske middelklassen. Levestandard og forbruksvaner har for mange nådd vestlig nivå, og moderniseringen av landet går videre med uforminsket styrke.
I det kritikerroste arbeidet «Modernization as Lived Experience», har professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, Fengshu Liu, samlet ti års forskning på generasjonserfaringer fortalt gjennom livshistorieintervjuer med 98 kvinner og menn fra tre generasjoner.
Hvordan har de massive endringen påvirket oppvekst og barndom, hva kan de fortelle om skole og utdanning, og hva er det som gjør menn til menn og kvinner til kvinner i Kina?
Som vi skal se, er det store forskjeller i livserfaringene til de tre generasjonene.
Besteforeldregenerasjonen, eller førkrigsgenerasjonen i studien, er født inn i en tradisjonell konfutsiansk samfunnsnorm på 1930- 40 tallet preget av strenge kjønnsroller og stram sosial organisering.
Den påfølgende epoken er Maos superkollektive og nærmest kjønnsnøytrale kommunistisk revolusjonære etterkrigssamfunn. Denne epoken omfatter både besteforeldrene og foreldrene (i ung alder) i studien.
Fra 80-tallet til i dag får vi en åpning mot «vest». Vi får ettbarns-politikken i byene, markedsliberalisme og konsumersamfunn. Epoken er representert gjennom alle generasjonene i studien – både besteforeldrene, foreldrene og barna.
Når særegenhetene og politikken i hver epoke veves sammen, utkrystalliseres kraftige mekanismer som har ledet Kina dit landet er i dag.
Så skal det sies at Kina er et land med 1,4 milliarder innbyggere. Det er absolutt variasjoner og nyanser. Men professor Liu konkluderer at generasjonserfaringene og svarene i undersøkelsen stemmer overens med de store samfunnstrendene.
Så la oss begynne reisen med det kinesiske barnet.
Episode I: Barndom, oppvekst, og fremveksten av det uvurderlige barnet
«Alle barn er dyrebare og uvurderlige, men kinesiske barn er litt mer dyrebare og uvurderlige enn andre».
Utsagnet er spissformulert, men når alt kommer til alt er det få steder i verden der vilkårene for «å dyrke et barn» er bedre enn i dagens Kina. Ikke minst i de kinesiske byene.
Det kinesiske barnet, både gutter og jenter, har på tre generasjoner gått fra å være et delvis oversett individ til å bli noe ekstremt følelsesmessig dyrebart. En totalt foreldresentrert barndom har blitt forvandlet til en totalt barnesentrert barndom. Og det å være foreldre har blitt en kunst og en ferdighet som må læres heller enn noe man bare gjør.
På 30-40 år har barnets plass i familien gått fra å være det pliktoppfyllende, hjelpsomme til å bli den lille keiseren/keiserinnen. Forholdet til foreldrene har gått fra å være preget av ren ærefrykt til å preges av vennskap og mer nære samtaler. Det å «vokse opp naturlig» uten noe særlig foreldreinnblanding har blitt avløst av en «målbevisst styrking og trening» av barnet.
Så hva er det egentlig som har skjedd? Vandring fra ytterkant til ytterkant på kort tid, er en klar indikasjon på at det har vært sterke krefter i sving.
For å nærme oss svaret begynner vi med besteforeldrene.
De to eldste generasjonenes oppveksterfaringer
«Jeg begynte å gjøre husarbeid i en alder av seks år», forteller en av bestemødrene i et av intervjuene.
«Matlaging, rengjøring av huset, oppvask, og foring av fugler og dyr. Den eneste tiden til lek var etter skumring. Da var det vanskelig å se. Skolen var den eneste fluktmuligheten vår, men det var bare når familien min ikke trengte meg hjemme. Så snart jeg kom hjem måtte jeg jobbe. Hadde jeg ikke vært den yngste i familien, hadde i tillegg måttet bære rundt på yngre søsken. I begynnelsen av tenårene begynte jeg å jobbe regelmessig på jordene. Vi var for fattige til ikke å jobbe hardt. De fleste familiene hadde det sånn i de dagene.»
Gjennomgangstonen i besteforeldrenes fortellinger – de født før 2.verdenskrig –gjenspeiler en oppvekst preget av «ku» (bitter; vanskelig; full av lidelse). Det daglige slitet for å overleve var selve virkeligheten. Fattigdommen var stor både på landsbygda og i de store byene. Barna var først og fremst en ressurs i hjemmet. Barndom hadde lite verdi i seg selv.
På 1950-tallet ved opprettelsen av den Kinesiske Folkerepublikken og under Maos kommunistisk revolusjonære styresett kommer det gradvis inn nye oppvekstimpulser.
Professor Liu forteller at revolusjonen gjorde landet mer eller mindre kjønnsnøytralt. Kvinner, som før hadde en tydelig rolle i hjemmet, ble i revolusjonens ånd sendt ut i arbeid på lik linje med menn.
Lange arbeidsdager for begge foreldre førte til at det ble tatt mye tid vekk fra familielivet. Det i sin tur ledet til at mange barn ble mer eller mindre ble overlatt til seg selv.
Noen kalte det å «vokse opp naturlig». Alt bare skuret og gikk uten noe særlig vokseninnblanding.
─ Sånn sett var det også en stor grad av frihet for barn som vokste opp i revolusjonsårene, forteller Liu.
Men det daglige slitet var uansett vanskelig å komme unna, selv for disse barna. Mange endte derfor opp med store omsorgsoppgaver i hjemmet.
Plikten til å bidra som del av en «filial pietet»
Behovet for barnas arbeidskraft preget de eldste generasjonenes oppveksterfaringer. Ikke ulikt slik det var i Norge i tidligere tider. Barna var økonomisk nyttige for familien.
Men kinesiske barns bidrag i hjemmet og ikke minst deres pliktfølelse overfor foreldene, hadde også en sterk kulturell forklaring.
Den konfutsiansk etikken – som var den ledende samfunnsnormen for førkrigsgenerasjonene – og som stod særlig sterkt i tiden før Mao, dyrket en såkalt barnlig hengivenhet (filial pietet).
─ Kjernen i den konfutsianske etikken er barns kjærlighet til foreldre, og derutover til sine forfedre, forklarer Liu.
Som en direkte konsekvens av den filiale pieteten hadde alle barn i disse generasjonene klare plikter i forhold til de eldre. Og alle barn, uansett alder, måtte alltid innta barnets stilling i forhold til familiens eldste.
Selv i dag har hengivenhet til foreldrene et sterkt fotfeste i kinesiske kultur.
─ Evnen til å ta seg av sine aldrende foreldre er for eksempel en viktig del av det kinesiske maskuline idealet, forklarer Liu.
Lydighet og ærefrykt
De strenge familiestrukturene og barnets svake stilling i forhold til de voksne, ga grobunn for mye vold mot barn.
De to eldre generasjonene forteller at det var helt normalt å bli skjelt ut eller slått for dårlig oppførsel eller dårlig utført plikt. Mange husker å ha blitt slått hardt.
En av de eldste informantene forteller at siden han var eldst, ble han banket opp hver eneste gang han gjorde noe feil.
─ Gutter ble banket mer enn jenter, men jenter fikk også sin del av den fysiske avstraffelsen. Flere, særlig i den eldste generasjonen, var redde for foreldrene sine, spesielt fedrene. Fedrene var familiens ubestridte overhode, forklarer Liu.
Liu viser til en av intervjuede bestemødrene som fortalte henne at hun bare hadde ett ønske, og det var at faren hennes skulle dø.
Mødrene var i teorien mer omsorgsfulle, men de lå ikke på latsiden de heller når det kom til avstraffing.
Foreldrenes autoritet var helt uangripelig.
«Vi bare hørte på det de sa», var det en av informantene som fortalte.
På Lius spørsmål om hvorfor det var så lite opposisjon, var en vanlig forklaring blant besteforeldrene at de var «mentalt enkle». «Barn på den tiden hadde nesten ingen tanker», forklarer én.
«Vi hadde enkle sjeler og enkle hjerter». «Vi var rett og slett veldig dumme», sier en annen.
I mellomgenerasjonen, den som vokste opp på 1960- og 1970-tallet ser man imidlertid tegn til litt ungdommelig opposisjon.
─ Den gryende opposisjonen mener jeg kan begrunnes med gryende eksponering for kulturell innflytelse og at man etter hvert så på den tradisjonelle foreldrestilen som rimelig utdaterte, poengterer Liu.
─ Men når det er sagt: også de som vokste opp på 1960- og 70-tallet holdt seg gjerne for gode til å opponere mot de voksne.
Få synlige følelser
Barna som vokste opp i de tidlige generasjonene ble stort sett heller aldri kalt noe kjærlig av foreldrene, forteller Liu.
─ En av informantene mine fra mellomgenerasjonen fortalte at hun var farens favoritt, men hun fikk aldri så mye som en klem av ham.
En annen fortalte at faren sjeldent holdt barna sine. Og skulle han mot formodning komme til å holde en av ungene, var han kjempeflau hvis naboer så ham.
─ Å prate om tanker og følelser med barna sine var rett og slett temmelig uaktuelt, forteller Liu.
På 1980-tallet begynner det imidlertid å skje bemerkelsesverdige ting. Særlig i byene fødes det inn en generasjon med keisere og keiserinner. Konfusiansk lydighet og ærbødighet avløses av kommunikativ intimitet og vennskap mellom foreldre og barn. Naturlig oppvekst fri for vokseninnblanding avløses av målrettet, trening, styrking og kultivering av barnet.
Barnets status opphøyes til et smykke.
─ Det vi ser er rett og slett et voldsomt atferdsmessig sprang. Og som ikke har noe klart sidestykke slik jeg ser det, sier Liu.
Den unge generasjonen og fremveksten av det uvurderlige barnet
Et kinesisk storbybarn av i dag gjør ikke husarbeid lenger, med mindre det er av egen interesse. Familiens økonomi handler ikke lenger om sparing og asketisk livsførsel, men går heller til (det ene) barnets konsum. Lommepenger, som knapt før fantes, har på kort tid blitt selve normen. Merkeklær og kosmetikk står høyt på barnas forbruksliste. Mange foreldre mer eller mindre utsletter seg selv på bekostning av barnet.
«Gå og hent vannet ditt selv, sa jeg. Da ville hun ikke drikke noe vann resten av den kvelden. Så jeg måtte fortsette å tjene henne».
Der den vestlig barnesentreringen har fått utvikle seg gradvis gjennom tre hundre år har Kinas tilsvarende utvikling gått på tretti.
Liu viser til flere sammenfallende faktorer som har gitt fart til den bemerkelsesverdige og til dels voldsomme utviklingen fra streng underkastelse til total opphøydhet.
Èn naturlig forklaring på de raske endringene i barnets favør mener hun kan tilskrives den vestlige innflytelsen.
─ Utover på 1980- og 90-tallet åpnet Kina seg mot «vest», forklarer professoren .
Barnesentrert kultur og mer individualistiske levemåter inspirerte foreldregenerasjonen. Barneoppdragelse og utvikling av barnet endte opp med å bli en hovedsyssel, særlig for by- og forstadsforeldre.
─ Et annet viktig moment mener jeg er fremveksten av en stor middelklasse. Den materielle velstandsøkningen har vært formidabel i enkelte familier, og lagt grunnlaget for en helt ny generasjon med forbrukere.
En tredje forklaring ligger, ifølge Liu, i foreldre og besteforeldrene sterke ønske om å kompensere for mangler i egen oppvekst.
─ Bitterheten og det uutholdelige slitet som de selv var del av, er ikke et liv de ønsker for barna og barnebarna sine. Nå lever de ut noen egne drømmer gjennom barna og barnebarna.
Men disse forklaringene er sannsynligvis ikke hovedgrunnene til den totale forvandlingen, mener Liu.
Befolkningens kvalitet må opp
På 1980-tallet begynner nemlig myndighetene å problematisere det de kaller den kinesiske befolkningens lave kvalitet. Partistatens mantra var at innbyggernes kvalitet måtte heves betraktelig.
Ikke bare kunnskaper og ferdigheter som ville være avgjørende for den økonomiske utviklingen, men også på et ideologisk, politisk, moralsk og atferdsmessig plan. Kvalitetshevingen skulle være «all-around».
Myndighetenes krav om et kvalitetshevet folk, legger ifølge Liu til rette for et voldsomt utdanningsjag. For hvordan ruster man opp et folk? Jo, man bygger utdanning.
Parallelt med dette innføres ettbarns-politikken i byene. Også den rettferdiggjort av behovet for å bygge opp en ny generasjon høykvalitets-mennesker.
─ Dermed sitter vi igjen med en ekstremt kraftfull kopling, forklarer Liu.
Det enefødte uvurderlig dyrebare barnet, kjærlighetsobjektet og familieprosjektet, blir familiens eneste håp. Og ønsket om et bedre liv for alle skal dyrkes gjennom barnets suksess i utdanning.
─ Man får altså et barn som en hel familie bærer på gullstol frem mot det forjettede utdanningsmålet, som gjerne er et prestisjeuniversitet, sier hun.
Familien ender opp i barnets trener og tjener
Den lille keiseren eller keiserinnen blir altoppslukende, og endrer foreldrene og besteforeldrenes rolle totalt.
Livsoppgaven deres blir fra nå av å trene, styrke og kultivere barnet og legge til rette for at det får alt det det trenger for å lykkes i livet. Husarbeid og annet daglig slit er ikke lenger en del av barnas hverdag, med mindre det finner en verdi i det selv.
Skolearbeidet er overveldende, og tapper barnet for krefter. Men det dyrebare barnet skjermes, pleies og heies fram av hele familien.
Setter man den unge generasjonens gjennomkontrollerte oppveksterfaringer opp mot de eldste generasjonenes «naturlige oppvekst» og delvis neglisjerte barndom, er det vanskelig å ikke bli en blanding av imponert og forundret.
─ Det vi ser er på en måte nært vår vestlige historie i de store linjene, men likevel så utrolig fjernt, konkluderer professor Liu.
I neste episode
I den neste episoden tar vi for oss skole og utdanning. Det uvurderlige barnet og familiens eneste håp lever under et enormt prestasjonspress. Vi vil se hvordan Kina på kort tid har blitt et «schooled society».
Samtidig graver vi litt videre i den kinesiske kulturarven og ser hvordan urgamle konfutsianske tankemønstre kombinert med moderne politikk, bidrar til en ytterligere forsterking av den kinesiske utdanningsspiralen.
Kilde
Liu, Fengshu (2020) Modernization as Lived Experiences: Three Generations of Young Men and Women in China. Routledge
Fengshu Lius bok er del av et større prosjekt som omhandler tre generasjoner unge menn og kvinner i Kina og Norge, finansiert av Norges forskningsråd. Prosjektets utforming er delvis inspirert av professor Harriet Bjerrum Nielsen og professor Monica Rudbergs 2006 arbeid på tre norske generasjoner.