– Når de lager utdanningspolitikken, tyr myndighetene til nasjonale og internasjonale ekspertrapporter framfor pedagogisk og akademisk forskning, sier Kirsten Sivesind ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo.
Utforming av politikk og akademisk arbeid blir to verdener av kunnskap.
– Én politisk-ekspertifisert verden og én mer akademisk verden på universiteter og høyskoler.
Har undersøkt over 5000 referanser
Sivesind leder forskningsprosjektet POLNET, der forskerne undersøker kunnskapsgrunnlaget for de siste tiårenes skolereformer i de fem nordiske landene. De har undersøkt hele 5443 referanser i politiske dokumenter, gjort innholdsanalyser og intervjuet eksperter.
I Norge har forskerne lagt særlig vekt på stortingsmeldingene og de offentlige utredningene (NOUene) som lå til grunn for Kunnskapsløftet i 2006 og Fagfornyelsen i 2020.
Forskningen presenteres i boka Evidence and Expertice in Nordic Education Policy.
Myndighetene bruker kunnskap selektivt
– Vi finner at myndighetene og eksperter bruker referanser til kunnskap og informasjon strategisk og selektivt for å sette en politisk agenda. De velger ofte kunnskapskilder som kan gi oversikt og svar på hvordan en reform «virker», sier Sivesind.
![Portrett av kvinne.](/iped/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2022/kirstesi-ii.jpg)
Forskerne finner at noen enkeltkilder er avgjørende for hvordan påstander, anbefalinger og temaer formuleres i de norske dokumentene.
– Vi ser at enkeltkilder har stor innflytelse på politikken, sier Sivesind.
Funnene fra både den nasjonale og den internasjonale undersøkelsen er presentert i en kortfattet og illustrert oppsummering på engelsk, og kan også oppsummeres slik:
Nøkkelfunn om de norske skolereformene
- Antall referanser i de skolepolitiske dokumentene har eksplodert.
- På 1990-tallet oppga man sjelden referanser, og dokumenterte ikke kunnskapsgrunnlaget i form av systematiske referanselister.
- I Fagfornyelse-NOUene er det dobbelt så mange referanser som i Kunnskapsløft-NOUene.
- I stortingsmeldingen om Fagfornyelsen er det tre ganger så mange referanser som i stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet.
- Det er et kommunikasjonsgap mellom kunnskapsprodusentene og kunnskapsbrukerne: Bare 4 % av referansene i Fagfornyelse-NOUene brukes i stortingsmeldingen. 96 % forsvinner på veien. Forfatterne av NOUene og stortingsmeldingene viser altså til ulike kunnskapskilder, også i tilfeller der de skal begrunne det samme.
- Kunnskapsdepartementet bestiller i noen tilfeller egne kunnskapsoppsummeringer og ekspertrapporter framfor å bruke de akademiske referansene i NOUene.
- Noen enkeltaktører brukes svært ofte, og har potensielt stor påvirkning på utdanningspolitikken. Dette gjelder for eksempel OECD, et dansk oppdragsforskningsinstitutt og en forsker i Australia. De to sistnevnte bidrar til 2020-reformens fokus på effekter eller «hva som virker».
- OECD er den internasjonale organisasjonen med mest innflytelse, og dette ble ytterligere forsterket etter «PISA-sjokket» i 2001. OECD har påvirket nordisk utdanningspolitikk til å bli mer opptatt av målbare resultater».
- De nordiske landene ser i liten grad til hverandre for å lære. Det er gjennomgående få referanser til kunnskap produsert i andre nordiske land. Dette er overraskende, gitt tanken om en nordisk utdanningsmodell og land det er naturlig å sammenlikne seg med.
Førsteamanuensis Kirsten Sivesind (UiO) leder forskningsprosjektet i samarbeid med professor Berit Karseth (UiO) og professor Gita Steiner-Khamsi (TC Columbia University) i New York. Forskere fra fem nordiske land deltar.