Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- 1. Opponent: Professor Linda Wedlin, Faculty of Social Sciences, Uppsala University, Sverige
- 2. Opponent: Professor Mats Benner, Lund University, School of Economics and Management, Sverige
- Komiteleder: Professor Berit Karseth, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
Leder av disputas
Professor Anne Line Wittek, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
Veiledere
- Professor Bjørn Stensaker, Viserektor for utdanning, Universitetet i Oslo, Norge
- Professor Peter Maassen, Institutt for pedagogikk, Universitet i Oslo, Norge
Sammendrag
I mange tiår har kvalitet vært et sentralt mål i den nasjonale, regionale og globale styringen av høyere utdanning. I Norge har også høy kvalitet i lang tid vært et av målene i styringen av universiteter og høyskoler, og myndighetene har tatt i bruk økonomiske, juridiske og mer kulturorienterte styringsvirkemidler for å nå dette målet. Det overordnede forskningsspørsmålet i denne avhandlingen er Hvordan styres kvalitet i norsk høyere utdanning? Hensikten med avhandlingen er å gi en bedre forståelse av hvordan dialogorientert styring, også kalt «myk» styring, av kvalitet blir utviklet på nasjonalt nivå, hvordan høyere utdanningsinstitusjoner forhandler om innholdet i styringen på institusjonsnivå, og hvordan ansatte forholder seg til styringen på et individuelt nivå.
Avhandlingen bygger på tre artikler som er publisert i internasjonale forskningstidsskrifter. På det nasjonale nivået viser analysen av høringsprosessen i forkant av en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning hvordan innspill fra interessegrupper som har sammenfallende preferanser med myndighetene, i større grad ble innlemmet i stortingsmeldingen (Artikkel 1). På institusjonsnivå viser analysen av forhandlingene om nye utviklingsavtaler mellom norske myndigheter og høyereutdanningsinstitusjoner at institusjonene i stor grad var autonome i utformingen av sine egne avtaler, men forventet i liten grad at avtalene ville påvirke deres interne styring ut over å understøtte egne strategier (Artikkel 3). På individnivå viser analysen hvordan vitenskapelige og administrativt ansatte og ledelse i ulik grad brukte skjønn kvalitetsarbeidet, og at de vitenskapelig ansatte legitimerte sin tilnærming til kvalitetsarbeid gjennom å argumentere for at den var til det beste for studentene (Artikkel 2). Det empiriske materialet består av høringssvar til den nevnte stortingsmeldingen, intervjuer med representanter for ulike grupper ansatte, dokumenter fra forhandlingene om nye utviklingsavtaler, samt intervjuer med representanter for høyere utdanningsinstitusjoner. Metodene som er benyttet er innholdsanalyse av dokumenter og tematisk analyse av intervjuer. Diskursiv institusjonalisme utgjør det teoretiske rammeverket i avhandlingen, og legitimitet og autonomi er sentrale analytiske begreper.
Avhandlingen viser at myndighetene innlemmer preferansene til interessegrupper og høyere utdanningsinstitusjoner i den myke styringen av kvalitet i norsk høyere utdanning. Samtidig rettferdiggjør og opprettholder institusjonene og de vitenskapelig ansatte sine etablerte tilnærminger til dette målet. Aktørene som medvirker i styringen, oppfatter den som legitim, trolig fordi myk styring ikke i særlig grad ser ut til å gripe inn hverken i akademiske kjerneprosesser eller berører institusjonenes og de vitenskapelig ansattes autonomi.
Avhandlingen viser hvordan høyere utdanningsinstitusjoner og vitenskapelig ansatte aktivt bruker toneangivende styringsagendaer – som kvalitet – og dialog med myndighetene for å fremme sine institusjonelle og individuelle prioriteringer, gjennom å argumentere for at deres tilnærming til kvalitet er legitim. Oppsummert viser avhandlingen hvordan myk styring representerer en mulighet for at universiteter og høyskoler og vitenskapelig ansatte kan styrke sin autonomi. Samtidig reiser avhandlingen grunnleggende spørsmål om hvordan og hvorvidt myk styring i praksis styrer utvikling av kvalitet i norsk høyere utdanning.