Tid og sted for prøveforelesninger
Bedømmelseskomité
- 1 Opponent: Professor B.A.J. (Johannes) Westberg, Faculty of Behavioural and Social Sciences, University of Groningen, Nederland
- 2 Opponent: Professor Merethe Roos, Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap, Universitetet i Sør-Øst Norge, Norge
- Komiteleder: Professor Kirsten Sivesind, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
Leder av disputas
Professor Palmyre Pierroux, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
Sammendrag
Denne avhandlingen i pedagogisk historie undersøker hvordan praksiser i norsk lærerutdanning institusjonaliseres, legitimeres, problematiseres og endres i interaksjon mellom faglige og politiske aktører i perioden 1930–2010. Studiens kilder er faglige og politiske dokumenter som ble utgitt i forbindelse med i alt åtte lærerutdanningsreformer. I lys av filosofen Michel Foucaults begrep etos tematiseres lærerutdanningens praksiser som vilkår for å danne lærere som etiske og kritiske aktører i kulturen. Avhandlingen belyser derfor også hvordan lærerutdanningen viderefører og bidrar til endringer av grunnleggende verdier i norsk kultur- og samfunnsutvikling.
Endringer i lærerutdanningens praksiser fremstilles gjennom avhandlingens tre hoveddeler. Første del viser hvordan utviklingen mellom 1930 og 1940 bar preg av komplementære brytninger mellom politiske og faglige aktører som la til rette for både danning og individualisering, kulturutvikling og -kritikk. Lærernes sentrale rolle som kulturbærere skulle videreføres, samtidig som enhetsskolens utvikling og en mer internasjonal situasjon bidro til å legitimere nye faglige og vitenskapelige praksiser som styrket individets frihet i kulturen. Andre del viser hvordan utdanningen mellom 1945 og 1987 ble forbundet med velferdsstatens utvikling og demokratiets gjenoppbygging etter krigen. Myndighetene tilla fagråd en vesentlig rolle i å utvikle lærernes utdanning som klasselærerutdanning, med vekt på sosiale og solidariske praksiser forankret i den nyetablerte samfunnsvitenskapen. Kritikk av myndighetenes velferdsstrategi fra slutten av 1960-årene, bidro til å svekke vitenskapens rolle i utdanningen. I stedet ble lærernes refleksjoner over praktiske situasjoner vektlagt. Avhandlingens siste del viser hvordan myndighetene mellom 1988 og 2010 la til rette for å styrke både den nasjonale kunnskapskanonen og lærernes yrkesferdigheter og -mestring i et stadig mer flerkulturelt og kunnskapsdrevet samfunn. Fra årtusenskiftet bidro et internasjonalt utdanningsspråk til å styrke effektive praksiser som kunne føre til målbare læringsresultater. Lærerutdanning og lærere ble tillagt en form for frihet og ansvar, parallelt med en stadig økende byråkratisk kontroll.
Sammenfattende viser avhandlingen hvordan lærerutdanningens praksiser mellom 1930 og 2010 institusjonaliseres og legitimeres ut fra et stadig vekslende balanseforhold mellom henholdsvis kultur- og danningsinstitusjon og yrkes- og profesjonsutdanning. Vilkårene for lærerne som etiske og kritiske aktører endres innenfor samme dynamikk.
Avhandlingen er basert på nåtidshistorisk metodologi inspirert av Foucaults genealogi. Ved å utforske forskjellen mellom nåtid og fortid synliggjør studien hva som kjennetegner vår tids lærerutdanning. Avhandlingen viser at nåtidens utdanning preges av uklare og flytende grenser mellom politiske og faglige aktører, og dermed også mellom styring av lærerne og lærernes egen selvstyring. Avhandlingen viser også hvordan utdanningen fra slutten av det 20. århundre viderefører og bidrar til performative praksiser og resultatorientering, mens solidariske praksiser er nedtonet og frihet gjort tvetydig.