Pedagogikken lever i beste velgående, men kan vi hvile på laubærne?
– Gi oss noen innspill i forhold til pedagogikkfaget og litt omkring relevans, hvordan vi er synlige, og hvordan vi kan møte fremtidige utfordringer.
Instituttleder Ola Erstad satte tonen for ettermiddagens "grande finale" ved å utfordre et panel bestående av Instuttleder ved IPED`s søsterinstitutt ved NTNU, Hans Petter Ulleberg, prodekan ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Helge Strømsø, og fautvalgleder ved Institutt for pedagogikk, Benedicte Dale Ditlev-Simonsen.
Hovedkonklusjonen til panelet er at pedagogikkfaget lever i beste velgående og at vi har mye å bidra med. Vi leverer i høyeste grad forskning som kommer samfunnet til gode og vi sender ut studenter med kunnskaper som samfunnet etterspør. Vi jobber med noe som strekker seg fra start til mål. Livslang læring. Vi dekker alt fra barnehage til førskole, fra grunnskole til videregående, fra høyere utdanning til arbeidsliv. Vi ser det store bildet, samtidig som vi dykker ned i de små detaljene. Vi er spisse og brede på en gang.
Vi lever imidlertid i omskiftelige tider, og det stilles stadig nye krav til oss som institusjon.
Kollektiv innsats
Først ut i panelet var Hans Petter Ulleberg. Han startet med å belyse behovet for kollektiv innsats. Forskningsprosjektene våre blir større og mer komplekse. De lar seg ikke løse på egenhånd lenger. Han viste til at det Utdanningsvitenskepelige fakultet helt siden 2006 har jobbet systematisk med å bygge opp sterke forskergrupper, for blant annet å stå bedre rustet i de nye tidene. Ulleberg viste til at forskergruppebygging nå også ligger inne i NTNU`s stragegier og handlingsplaner, men at det tar tid å bygge "institusjon". Ved NTNU står de allerede etablerte forskergruppevitenskapene (les teknisk- naturvitenskapelige) veldig sterkt, og det er kamp om ressursene.
Synliggjøring og påvirkningskraft
Dette førte diskusjonen over på det å være synlig. Skal vi tiltrekke oss samarbeidspartnere og midler, må vi være synlige, attraktive og ikke minst relevante. Vi må vise at vi har en samfunnsmessig påvirkningskraft (eller "impact" som det heter på godt engelsk). Og vi må finne oss i å bli målt på det.
Helge Strømsø trakk frem den siste store evalueringen av pedagogikkfaget i Norge, hvor "impact" dukker opp som et av de sentrale begrepene.
– Vi kan like det eller ikke, men vi er bare nødt til å forholde oss til det, sa Strømsø.
I følge Strømsø har det vært en tøff øvelse å skulle skrive inn lineære sammenhenger mellom det vi forsker på og resultatene det gir til samfunnet.
– Men etter hvert så tror jeg vi har fått et visst grep på det.
Ellers er det i følge Strømsø et paradoks at det ofte er de typisk forskerstyrte prosjektene, kall det gjerne excellence programmene, som kommer godt ut i forhold til for eksempel innovasjon. Og innovasjon vet vi at er veldig viktig for samfunnet. Så det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom kravet til impact og den mer nysgjerrighetsdrevne forskningen vi driver med her ved IPED. Det handler om å bli dyktig til å beskrive forskningen vår i forhold til relevanskriteriet. Der ligger en av nøklene.
Tverrfaglighet
En tredje utfordring som ble trukket fram av panelet er dette med tverrfaglighet. Ønsket om tverrfaglighet går stadig mer igjen.
Her var panelet samstemte i at pedagogikkfaget står sterkt. Vi forvalter viktige hjelpedispliner (psykologi, filosofi, sosiologi, m.fl), og bredden vår gjør at vi når inn de fleste steder.
Ulleberg kunne i den sammenheng vise til at NTNU nå jobber med å bringe de humanistiske og de tekonologiske fagene tettere sammen. "Livsvitenskap" har blitt et satsningsområde, og tenk bare på hva det åpner opp for av muligheter for tverrfaglighet.
Strømsø kunne underskrive på dette. Tverrfaglighet er i skuddet, og er det noe som blir nevnt i nesten alle policy dokumenter som kommer ut nå for tiden, så er det nettopp tverrfaglighet. Men han stilte samtidig spørsmål ved om vi får det til rent organisatorisk?
I følge Strømmsø er faget vårt organisert rundt hjelpedisiplinene med sine tillhørende publiseringskanaler. Publisering har blitt alfa og omega i akademia, og Strømsø har selv opplevd at det er vanskeligere å få publisert tverrfaglige studier enn mer disiplinorienterte. Han lurte på om virkeligheten der ute egentlig er klar for all denne tverrfagligheten som forventes fra oss?
Et annet trekk til ettertanke er i følge Strømsø de naturfaglige miljøenes hvileløse søken etter samarbeidspartnere på Humsam feltet. De vil ofte ha oss med fordi det står i alle utlysningstekstene, og så ender vi opp som haleheng på disse prosjektene. Det er derfor viktig, i følge Strømsø, å være litt mer aktive i forhold til den typen utlysninger, slik at vi ikke bare ender opp som haleheng, men at det også er vi som byr opp til dans en gang i blant.
Pedagogikkfaget fra studentenes ståsted
Benedicte Dale Ditlev-Simonsen kunne fortelle oss at det pedagogikkstudentene opplever når de er ute i praksis og når de senere kommer ut i jobb, er at folk setter pris på det vi snakker om, og på kunnskapen vi kommer med.
Her kunne Ulleberg vise til Scentios evaluering av mastergradsutdanningen i allmennpedagogikk ved NTNU. Det arbeidsgiverne satte pris på i undersøkelsen var nettopp bredden og den evnen pedagogene har til å sette seg inn i flere områder, og ikke minst evnen til å kunne jobbe selvstendig med et saksområde, og ta ansvar for å hente inn informasjon systematisk. Ulleberg var klokkeklar på at dette er ferdigheter vi må kommunisere tydelig for omverdenen.
Avslutningsvis hadde fagutvalgslederen noen kloke betraktninger rundt pedagogen som brobygger. Ifølge Ditlev-Simonsen er det ikke alltid vi kan så veldig mye om alle fagfeltene vi møter der ute, si for eksempel at vi kommer ut i et ingeniørfirma, men vi opplever at vi fungerer som en slag formidlende bro. Dette kan vi blant annet takke bredden og tverrfagligheten vår for, sier hun.
Og om ikke det var nok
Etter paneldiskusjonen var det tid for litt avsluttende mingling i foajeen. Da var nok de fleste ganske fornøyde etter en lang og innholdsrik ettermiddag.
Men det hadde vært mye annet spennende også denne dagen. Her er noen smakebiter.
Det begynte friskt med at noen av våre tilknyttede professorer tok for seg utvalgte trekk ved det som har vært.
Daniel Tröhler er til daglig professor ved Universitetet i Wien. I innlegget hans "Institutionalizing education as an academic discipline: Aspirations, promises and problems" snakket han om historiefagets betydning i pedagogikk. At det ikke bare har sin berettigelse ved feiringer, når man skal se seg tilbake, men at historiske perspektiver er nødvendige for å sikre at pedagogikkfaget ikke blir for instrumentelt. Historisk oppmerksomhet bør kobles med oppmerksomhet på hvordan tenking og forskning beveger seg, overføres, eller omdannes. Skole og opplæring er politisk sett brukt i nasjonsbygging. Pedagogisk historie må ikke bekrefte dette bildet ved å bare forholde seg til lokal eller nasjonal historie, men undersøke hvordan pedagogikken har utviklet seg gjennom flyt og omdanning på tvers av nasjonale grenser.
Fredrik W. Thue er professor ved OsloMet. Innlegget hans "Pedagogical research and education at UiO, 1945—1970: Instrumental and/ or "pastoral" authority?" tok utgangspunkt i at historien om pedagogikk er en historie om en ypperlig pastoral disiplin, der det ultimate mål for utdanning er "lyksalighet", danning, opplysning, selvrealisering, vekst, "nyttemennesket", "det nye sosialistiske kulturmennesket", nært historisk relatert til religiøse diskurser og praksis og teologi. Vi snakker om kirke, grunnskole, prestene, lærerne. Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad moderne pastoral profesjonalitet har blitt "sekularisert" og "rasjonalisert", dvs. "frigjort" fra sin religiøse historiske opprinnelse? I hvilken grad har den barnesenterte "progressivismen" fra det 20. århundre, med fokus på barnepsykologi, læringsteori, psykometri etc., utgjort et brudd med pedagogikkens religiøse opprinnelse? Konklusjonen hans er at etterkrigs "sekularisering" av pedagogikk som pedagogisk vitenskap har vært tvetydig; Byttet av religiøs og filosofisk pedagogikk til fordel for barnepsykologi og psykometri betyr ikke at diskusjonen om ultimate verdier har blitt foreldet.
Trude Evanshaug, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, og tidligere doktorgradskandidat ved instituttet, avsluttet under slagordet "Make Pedagogikk Great Again". Evanshaug brenner for pedagogikkfaget, og manet oss til å heve pedagogikk fanen. Mer av Evenshaug betrakninger rundt pedagogikkfaget finnes i hennes gode kronikk fra 2016.
Så var det forskergruppene våre sin tur. En etter en presenterte de seg selv og alt det de driver med.
Høytidelig avduking av portrett
Det blir ikke noe skikkelig jubiluem uten litt kunst og kultur også.
Prikken over i`en var avdukingen av fotograf Sjøwalls portrett av Helga Eng, akkompagnert av smektende cellotoner fra post.doc Jesper Eckhardt Larsen.
Selve portrettet av Helga Eng ble tatt våren 1960, da hun var 85 år gammel. Sjøwall syntes ansiktet hennes var usedvaling spennende, med sine furer som var spor etter levd liv. Han ba derfor om lov til å lage et bilde i en annen teknikk også, i tillegg fotografiet.
Det er den grafiske versjonen av portrettet som her ble avduket, med representanter fra Sjøwalls familie til stedet. Portrettet har frem til nå hengt på Voksenåsen, og vil i fremtiden få sin hedersplass i Helga Engs hus. Dette til UiO`s kunstforvalters store fornøyelse.
Det grafiske portrettet er prisbelønt. Portrait of the Year, Photography Yearbook, USA 1960. Beste portrett, Deutsche Photoalmanak 1961, og gullmedalje Evian Frankrike, 1961.
Vel hjem
Slik feierer altså en sprek åttiåring seg selv. Instituttledelsen ved IPED takker alle som bidro til å gjøre dette til en fin og verdig jubileumsmarkering.