Han var førsteamanuensis ved Pedagogisk forskningsinstitutt fra siste del av 1960-tallet til han ble professor i psykometri ved Universitetet i Bergen i 1975, og hans tanker om pedagogisk forskningsmetode og generelle metodologiske og vitenskapsteoretiske spørsmål har hatt sterk innflytelse på undervisningen i forskningsmetode ved instituttet i mer enn 40 år etter at han sluttet. Han var en glimrende foreleser og en miljøskaper for viderekomne studenter og assistenter/stipendiater som var interessert i forskningsmetodiske spørsmål. Noe av det første Åsmund Strømnes sa til meg da jeg i 1970 hadde begynt som hans assistent på et forskningsprosjekt, var: "Du må følge seminarene til Eikeland". Der ble vi presentert for nye ideer og diskusjoner innenfor kvantitativ forskningsmetodologi, og Eikeland var selv en betydelig bidragsyter, særlig innenfor psykometri. Dette har senere Knut Hagtvet gitt en sammenfatning av i et dokument som er tilgjengelig på nett.
Det jeg ønsker å trekke fram, er Eikelands tanker om, og betydning for, pedagogisk-psykologisk forskning og metodologi mer generelt. I hans skrift Pedagogisk-psykologisk forskning, metodologi og den metodologiske skolering, fremhever Eikeland at troen på å følge spesielle metoderegler gir resultater som "beint fram" gir svar på de forskningsproblemene som er reist, kan karakteriseres som naïv empirisme. Botemidlet mot naïv empirisme lå i følge Eikeland i en bedre filosofisk og matematisk-statistisk skolering av forskerne.
Det er verdt å merke seg at dette er skrevet i den harde positivismekritikkens tid, på et tidspunkt da vitenskapsfilosofi var fraværende i studieplanen ved PFI. Selv begynte jeg som student ved det "positivistiske" PFI i 1968 og møtte ikke ordet positivisme før jeg møtte det som positivismekritikk. Etter min oppfatning er det riktigere å snakke om det man kanskje kunne kalle en vitenskapsfilosofisk bevisstløshet ved PFI i tida før 1970 enn å snakke om positivisme. Denne "bevisstløsheten", som slett ikke var et særnorsk problem eller spesielt for PFI, ga seg utslag i en empirisk forskning som nok kunne rammes av karakteristikken naïv empirisme.
Eikeland var høyt respektert også blant de kollegene som kunne rammes av kritikken av naïv empirisme. Dette var imidlertid en periode med hard strid og mye sort/hvitt-tenkning på PFI, og paradoksalt nok ble Eikeland iallfall av noen studenter blant positivismekritikerne betraktet nærmest som et symbol på hva de var mot. Han var en person som sterkt mislikte strid, og striden på instituttet på 1970-tallet var nok en medvirkende årsak til at han søkte professoratet i Bergen og forsvant fra PFI i 1975.
Erling Lars Dales omtale av Eikeland i boka De strategiske pedagoger viser at han i 1999 er klar over at det innenfor PFI fantes metodesynspunkter rundt 1970 som var nokså mye annerledes enn det positivismekritikerne hevdet, og at disse synspunktene faktisk var i ferd med å få mer og mer innflytelse i undervisningen i forskningsmetode. Dale kaller det kritisk empirisme, og det er en dekkende betegnelse. Det er samtidig kritisk realisme i den betydning Cook og Campbell noen år senere la i denne betegnelsen, nemlig ontologisk realisme kombinert med epistemologisk relativisme. Den viktigste forskjellen fra den naïve empirismen er den epistemologiske relativismen som innebærer at man anerkjenner at både den ontologiske verden og ideologier, interesser, verdier, håp og ønsker spiller en rolle ikonstruksjonen av det som kalles vitenskapelig kunnskap. Dette synet er i dag dominerende innenfor kvantitativ metodologi, iallfall innenfor pedagogikk og psykologi, og hevdes eksplisitt også av en del kvalitative metodologer, f.eks. Joseph Maxwell og vår tidligere professor II Klaus Bruhn Jensen.
Ved PFI var det altså Hans-Magne Eikeland som var inspiratoren bak en utvikling fra naïv empirisme til kritisk realisme. Det følger av tankegangen at enkeltresultater fra forskning bør betraktes som indikerende heller enn konkluderende, og at forskning består i å konfrontere ratio med empiri der ingen av dem har automatisk forkjørsrett over den andre, men der spørsmålet er hva som har mest evidens. Det følger også en preferanse for analysemetoder som tar utgangspunkt i og tester ut teoretiske modeller empirisk (f.eks. strukturell modellering) framfor å konstruere modeller ved bruk av rent datastyrte analysemetoder hvor tilfeldigheter og feil i data kan påvirke hvilke modeller man kommer fram til. Og det har en del flere implikasjoner som det vil føre for langt å nevne i denne sammenheng. Men disse ordene er skrevet i takknemlighet for hva Hans-Magne Eikeland har betydd både for meg personlig og for instituttet.