Bakgrunnen for panelsamtalen var en rapport som Peter Maassen og kolleger leverte til EU tidligere i år. I rapporten gjør de opp status for akademisk frihet i alle de 27 medlemslandene. Maassen innledet samtalen med å skissere noen av funnene.
– Vi ser en erosjon av akademisk frihet i Europa. De fleste EU-land går i en negativ retning når det gjelder dette, sa Maassen som er professor ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo.
Pekte på fem trusselkilder
I sin innledning pekte Peter Maassen på fem ulike kilder til trusler som forskerne ser i EU-landene:
- Politiske myndigheter
- Ledelse og administrasjon ved universiteter og høyskoler
- Interne, akademiske trusler eller såkalt akademisk intoleranse
- Sivilsamfunn, blant annet gjennom sosiale medier
- Næringsliv
Han gikk nærmere inn på hvert av områdene og pekte på eksempler fra ulike EU-land. Rapporten viser at den gradvise svekkelsen av den akademiske friheten også gjelder i land som på mange måter kan sies å likne Norge. Men siden Norge står utenfor EU, er vi naturlig nok ikke omfattet av studien. Et overordnet spørsmål for panelsamtalen var derfor hvordan disse tingene ser ut i Norge.
Legitim styring versus frihetsbrudd
Rektor Margareth Hagen ved Universitetet i Bergen viste til debatten om akademisk ytringsfrihet som har pågått i Norge de siste årene, særlig knyttet til Kierulf-utvalgets utredning.
– Jeg er glad for at akademisk ytringsfrihet har blitt tematisert, men akademisk frihet er så mye, mye mer enn det. Jeg savner for eksempel et større fokus på den strukturelle begrensningen av akademisk frihet som skjer via politikken, sa Hagen.
Statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel (Sp) fra Kunnskapsdepartementet kommenterte på dette poenget da han fikk ordet i debatten.
– Jeg synes den mest interessante diskusjonen vi har i Norge er den om hvor grensa går mellom et nødvendig, institusjonelt vern om akademisk frihet og legitim styring av sektoren. I en del sammenhenger synes jeg det er en relativt lav terskel for å kritisere høyere utdanningspolitikk for å bryte med akademisk frihet, sa Løkensgard Hoel.
Fra politiske myndigheter deltok også Grete Wold som representerer SV i Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. Også hun kommenterte på forholdet mellom politikk og forskning.
– Forskningen er jo ikke i et vakuum. Vi politikere ønsker å vite mer om noen sektorer og områder enn andre fordi vi ønsker å utvikle samfunnet i en retning. Derfor vil vi for eksempel vite mer om grønn omstilling. Så politikken spiller inn i dette enten vi vil eller ikke, sa Wold.
Lakselus-forskere i hardt vær
Wold advarte samtidig mot en naiv tro på at Norge er annerledes-landet i Europa.
– Det skjer ting i Europa, og det er ikke gitt at det ikke skjer i Norge. Det er en del krefter som har interesse av å styre de demokratiske prosessene og faktagrunnlaget. Jeg synes oftere og oftere at jeg opplever politikere som undergraver forskning for å få sine politiske seiere gjennom. De sier «jeg tror ikke på forskningen», sa Wold.
Også direktør Kikki Kleiven ved Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen var opptatt av kampen om kunnskapsgrunnlaget.
– Rapporten viser hvordan kunnskapsgrunnlag blir trukket i tvil og ender opp i rettssalene i Frankrike. Et godt eksempel på det i Norge er lakselussaken. Myndighetene har satt begrensninger for laksenæringen basert på kunnskap om lakselusspredning, og så har det resultert i store rettssaker mellom staten og næringen, sa Kleiven.
Hun pekte på at fremtredende lakselusforskere har sluttet å forske på feltet, og tilskrev det et massivt press fra laksenæringen mot enkeltforskere og hvordan deres forskerhåndverk, ifølge henne, har blitt trukket i tvil.
– Et helt kunnskapsgrunnlag står i fare for å forvitre. Jeg savner en sterk og tydelig støtte fra politikerne her – til hvordan forskning skapes, publiseres og ivaretas, sa Kleiven.
Økende krav til samfunnseffekter og evidens
Forholdet mellom forskning og politikkutviklere i offentlig sektor, er noe av det professor Magnus Gulbrandsen ved UiOs Senter for teknologi, innovasjon og kultur har forsket på.
– I offentlig sektor ser vi at det økende kravet til evidens bak politikk bidrar til et litt annet press på forskningsinstitusjonene om å levere bestemte ting. Det kan være noe å trekke fram når vi diskuterer akademisk frihet, sa Gulbrandsen.
Han understreket imidlertid at han ikke ser noen grunnleggende konflikt mellom hva forskerne ønsker og hva samfunnet ønsker.
– Forskere skaper ikke samfunnseffekter ved å sitte der helt alene, men ved å være i tett interaksjon med andre aktører i samfunnet, la han til.
I samtalen om samfunnseffekter, eller såkalt impact, understreket prorektor Åse Gornitzka fra Universitetet i Oslo at forskerne aldri kan erstatte beslutningstakerne.
– Vi kan bidra til kunnskapsgrunnlaget for politiske beslutninger, men beslutningene hviler i et demokratisk system. Den grensedragningen bør være tydelig, sa Gornitzka.
Akademisk frihet innebærer også akademisk ansvar
Likevel trakk Gornitzka fram ansvaret som ligger på forskerne.
– Når vi snakker om akademisk frihet, bør vi i neste åndedrag snakke om akademisk ansvar. Vi forskere har et stort ansvar for å ta den interne debatten når vi er uenige i hverandres forskning, sa hun.
Da Peter Maassen avrundet panelsamtalen, understreket han behovet for å enes om en felles definisjon av akademisk frihet.
– Hva betyr akademisk frihet i 2023? Vi – i sektoren og i politikken – må bli enige om det, sa Maassen.
Panelsamtalen Akademisk frihet i Norge: Hva kan vi lære av situasjonen i Europa? ble arrangert 27. september 2023 i Domus Bibliotheca i Oslo sentrum. Arrangører var Institutt for pedagogikk og Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Samtalen ble ledet av Aslak Bonde.
Les også: – Forskarar følte seg trakasserte av oppdrettsnæringa (Uniforums sak om arrangementet)