Monica Rudberg vokste opp i Stockholm. Hun kom til Norge som akademisk immigrant i 1970, en nysgjerrig og søkende psykologistudent, tiltrukket av kritisk psykologi og det politiske miljøet i Norge.
Hun ble i Oslo, tok magistergraden i psykologi på en avhandling om makt og maktforståelser, og fikk sine fire flotte barn. Som den språkbegavelse hun var, lærte hun raskt å snakke og skrive norsk, men hun oppga aldri sin svenske identitet. Huset på øya Ven ble hennes sted i verden når det ble for mye krav om skigåing og annen norsk prektighet.
Hun var knyttet til Universitetet i Oslo i hele sin karriere. Først Psykologisk Institutt, og fra 1984 Institutt for pedagogikk hvor hun ble professor i 1993. Fra 2002 til 2006 var hun instituttets valgte leder.
Monica var et sprudlende, lattermildt, varmt, klokt og raust menneske. Livsgleden smittet også av i forskningen. Det gjorde det usedvanlig inspirerende å jobbe sammen med henne, ideer ble unnfanget og analyser ble til mens latteren gjallet gjennom korridorene.
Som forsker var hun kreativ, selvstendig og selvrefleksiv og hun skrev så det gnistret av det. Hun kombinerte en sterk vitenskapsteoretisk orientering med en stor innføling med empirien. Fokus var først og fremst barn og ungdom, alltid sett i lys av den historiske epoken, den sosiokulturelle konteksten, sosial klasse og kjønn. Hun beveget seg lett over faggrenser i sine arbeider om disiplinproblemer i skolen, ungdom og rus, barneoppdragelsens historie, kjønn og modernitet, kropp og kjærlighet.
Monica startet sin karriere med å utforske makten, men det ble kjærligheten som ble omdreiningspunktet: hun søkte og fant den, hun omfattet andre mennesker med den, ikke bare sin store familie, men også venner, kollegaer og studenter, og hun skrev gnistrende akademiske artikler om den som vil bli husket lenge.
Monica Rudberg døde 30. mai 2023. Hun ble 75 år og vil bli dypt savnet av mange.
---
Minneordet er skrevet av Harriet Bjerrum Nielsen og Kjersti Ericsson. Det publiseres også i Aftenposten.