For å belyse døve sin situasjon gjennom tidene velger Schrøder å trekke frem dette sitatet fra 1806 av professor Nyerup i Det skandinaviske Litteraturselskabs Skrifter: “Dövstumme, disse saa saare ulykkelige blant vore Medmennesker, som, ved at mangle Hörelse og Mæle, ere berövede saa utallige Livets Glæder, ere seg selv og Samfundet til Byrde, og ihenseende til intellectuel og moralsk Uddannelse staae paa det laveste Trin af Cultur.” Sitatet viser de store utfordringene knyttet til døveproblematikken både tidligere og i fremtiden.
Striden om de forskjellige undervisningsmetodene har i stor grad dreid seg om døve barn. Ifølge Schrøder dukker det da opp viktige spørsmål å besvare, som hvordan det gikk med disse barna senere i livet, og hva de selv mente om opplæringen. Dette er prosjektets mål: å finne frem til dokumentasjon av hva de døve selv mente om hvilke undervisningsmetoder var best, i hvilken grad det var et nettverk mellom voksne døve i Europa på tiden da bladet ble gitt ut, og hvordan ”The Establishment” reagerte på de voksne døves meninger, forteller Schrøder.
Forskningsprosjektet har tatt utgangspunkt i et lite blad: Journal for døve 1890-1894 som ble utgitt av fire døve menn; kjøpmann Carl Werner, typograf Chr. Bjørnstad, malermester Axel Fleischer og kartograf Ragnar Ziener. De tilhørte alle sammen døvemiljøet i Kristiania, De norske døvstummes forening i Kristiania, som ble grunnlagt i 1878. Felles for disse mennene var at de fastholdt bruken av tegnspråk ved siden av talespråk. Og nettopp dét fører rett inn i kjernen i debatten omkring opplæring av døve. Tradisjonelt inntas det en posisjon der man enten mener at talespråk og munnavlesning er den riktige måten for å integrere døve, eller man stiller seg på den andre siden og mener at tegnspråk er det beste – og foretrukne – redskap blant døve, forteller Schrøder. Selv mener han at dette er en gal tilnærming, og sammenligner seg selv med Ole Brumm og sier: – Ja takk, begge deler.
På den tiden da bladet kom ut var Abnormeskoleloven av 1881 trådt i kraft. Konsekvensen var at datidens døveskoler måtte velge kun én undervisningsmetode. Resultatet ble at den orale metoden ble enerådende ved de syv døveskolene som fantes i Norge på denne tiden. Likevel kunne elevene bruke tegnspråk seg imellom og ellers på fritiden. Med bakgrunn i blant annet dette mener Schrøder at tegnspråk er den beste metoden i større sosiale sammenhenger, og at elevenes bruk av tegnspråk seg i mellom viser viktigheten av å velge den metoden som til enhver tid fungerer best.
Prosjektet viser at bladet blant annet fokuserer på enkeltpersoners virke innenfor feltet. Scrøder trekker frem en historie fra bladet om en døv lærer ved Kristiania og Hamar døveskole som måtte gå av, fordi han som døv ikke kunne være lærer ved en oral skole. Eller om De norske døvstummes forening sin søknad om å få førstelærer Conrad Svendsen ordinert til prest for døve. Han ble ordinert og ansatt av døveforeningen i 1893. Svendsen som tidligere hadde vært for den orale metoden, ble selv forfekter for bruk av tegn i forkynnelse og gudstjeneste.
Bladet forsøkte dessuten å få frem de døves egne meninger. I det første nummeret av bladet blir det sakset fra tysk døveblad for å få frem hva de døve selv ville, sier Schrøder. Og allerede på denne tiden fantes det en transatlantisk bevegelse for å bevare tegnspråk og få det inn i døveskolene. Det var internasjonale kongresser for voksne døve i Paris, Berlin, Stockholm og Chicago fra 1890-årene. Dette var voksne døve som selv hadde gjennomgått undervisning fra skoler med manuell (dvs. tegnspråk og skriftspråk) eller oral metode (kun talespråk). Deres primære bekymring var at kunnskaps- og språknivået blant Europas døve gikk merkbart ned.
Prosjektet er ikke avsluttet, det er mange brikker som skal på plass, og i høst drar Schrøder til Leipzig i Tyskland der det største biblioteket for døvelitteratur befinner seg for å forske videre.