Hørselstap kan få store følger for den som rammes
Audiopedagog Jorunn Solheim har i sin avhandling ”Hearing loss in the elderly. Consequences of hearing loss and considerations for audiological rehabilitation” tatt for seg temaet eldre og hørselshemning – et tema det er behov for mer kunnskap om, særlig med tanke på eldrebølgen vi står ovenfor. For de fleste får før eller senere egne erfaringer med hørselstap, enten ved at et familiemedlem rammes, eller ved at en selv opplever det. Funn viser at 60 % av eldre mellom 60-80 år, og 90 % over 80 år, har et hørselstap.
Solheims avhandling baserer seg på data fra 174 menn og kvinner som stod på venteliste for å få tilpasset høreapparat. Hennes arbeid viser at hørselstap kan få store følger for den som rammes. Konsekvensene spenner fra små praktiske hindringer i hverdagen til sosial isolasjon.
– Mange eldre med hørselshemning opplever at de ikke lenger mestrer dagligdagse aktiviteter, forteller Solheim. På fagspråket kalles dette activitiy limitation. Det innebærer for eksempel at man ikke hører dørklokken ringe eller at tevannet koker. Solheim fant i sin studie at hørselstap i stor grad henger sammen med activity limitation, eller aktivitetsbegrensning.
Et annet sentralt funn er at en stor andel eldre med hørselstap opplever hindringer i det sosiale liv. Fordi de ikke hører, unngår en del eldre å delta i sosiale sammenhenger som å gå i familieselskaper eller på eldresenteret. Ettersom mange eldre bor alene, ikke er i jobb og ikke har hjemmeboende barn, risikerer denne gruppen å bli svært isolert.
– Dette viser at det å ha en hørselshemning har et viktig mellommenneskelig aspekt sier Solheim, i tillegg til å ramme hørselsevnen, kan dette ramme den enkeltes forutsetninger for å kunne pleie sosiale relasjoner.
Høreapparater i skuffen
Selv om nedsatt hørsel kan ha store negative følger for den enkelte, er det mange som ikke tar i bruk høreapparatene de får tilpasset. – Noe av det mest overraskende jeg oppdaget i studien var at mange av de som kommer for å få høreapparat er ganske lunkne i forhold til det. De sier at de bare vil bruke høreapparatene ”i blant”, forteller Solheim. Det er ikke tilstrekkelig hvis man skal bli fortrolig med nytt lydbilde og bli flink med den praktiske håndteringen av apparatet.
Dette stemmer godt overens med andre studier som er gjort på feltet. Undersøkelser viser at opptil 30 % av alle utdelte høreapparater ikke er i bruk. Hva kjennetegner så de som faktisk tar i bruk høreapparatene de får? – De som bruker høreapparat mener at de subjektivt sett trenger det, og de opplever at de får den nødvendige oppfølging, kan Solheim fortelle.
Derfor er hun opptatt av at rehabiliteringen av hørselshemmede må forstås som en prosess. – Rehabilitering blir av mange i dag forstått som tilpasning av høreapparat – et tiltak. Men det er en kontinuerlig prosess som begynner med den enkeltes erkjennelse av hørselstap.
I en slik prosess må oppfølging og etterkontroller til. Det er ikke slik at brukerne sitter med alle spørsmålene klare når de får tilpasset sitt første høreapparat, spørsmålene og utfordringene kommer etter hvert: Øreproppene passer ikke. Lyden er unaturlig. Hvorfor virker ikke apparatet slik det pleier? Hvordan endrer jeg innstillingene?
Individuell tilpasning og tverrfaglighet
Den enkeltes situasjon og behov endrer seg med tiden. Både hørsel og helse kan ha endret seg mye fra man er 65 til man er 80. Av denne grunn understreker Solheim betydningen av individuell tilpasning og vektelegger at flere grupper bør inn i rehabiliteringsprosessen.
– Dette handler ikke bare om teknisk tilpasning av høreapparater. Tverrfaglig oppfølging og rehabilitering bør i større grad vektlegges og det må flere ressurser til, for det er dårlig samfunnsøkonomi at høreapparater blir liggende i skuffen. I rehabiliteringsprosessen bør ikke bare audiopedagoger, leger, audiografer og teknikere involveres – men også sykepleiere , hjemmehjelper og psykologer bør i noen tilfelle trekkes inn i prosessen, mener Solheim.
Solheim ønsker også at de aller eldste skal få oppfølging der de er. – Mange av de aller eldste bor på institusjon og er svært dårlige. Et ambulerende oppfølgingstilbud vil kunne bøte på noen av deres utfordringer.
Solheims videre arbeide har fokus på et bedre tilbud til eldre hørselshemmede på institusjon. Hun er leder av et nytt prosjekt som har som mål å utvikle en individuelt tilpasset håndbok som skal gi opplysninger om hørselsstatus, høreapparat, forsikring og lignende, slik at ansatte på sykehjem og pårørende på en enkel måte kan få innsikt i høreapparatets funksjon og vedlikehold. – Avhandlingen viser at det er et stort behov for oppfølging av eldre med hørselshemming. En slik håndbok kan være et skritt i riktig retning, avslutter Solheim.