Mentalisering er et relativt nytt begrep som får mye oppmerksomhet i dag, spesielt innenfor psykologien og psykiatrien. Men begrepet kan også ha relevans for spesialpedagogikken. Det viser nemlig til en av våre mest avgjørende sosiale kompetanser: Evnen til å forstå oss selv og andre.
Sinnets immunapparat
Gode evner til å mentalisere er blitt beskrevet som ”sinnets immunapparat”. I stedet for at man handler på sterke impulser og følelser, anvendes sinnet til å søke realistiske veier for håndtering av og tilpasning til vanskelige situasjoner.
– Når vi forstår mer av hva som foregår i våre egne sinn, i andres sinn og mellom mennesker, er det også enklere å unngå konflikter og fastlåste ideer om oss selv og andre. Det kan bety å se tingene i sammenheng, være mindre skråsikker og dermed få tingene mer på plass, sier professor Finn Skårderud ved Institutt for spesialpedagogikk.
God mentalisering er altså knyttet til følelsesregulering. Personer med hemmede mentaliseringsevner kan ha dårligere følelseskontroll enn andre. Noen klarer for eksempel ikke å håndtere sitt eget sinne, og får sterke raserianfall som går ut over dem selv og omgivelsene. Andre håndterer vanskelige følelser ved å skade seg selv.
Bidrar med helhetlig teori
Som psykiater har Skårderud jobbet mye med mentaliseringsbegrepet. Han mener mentalisering som begrep og praksis med fordel kan benyttes også innenfor spesialpedagogikken.
– I spesialpedagogikken møter vi barn og unge som har vansker med å passe inn og som kan slite med psykososiale problemer. Mentaliseringstradisjonen bidrar med helhetlig teori for å forstå slike fenomener. Mennesket settes sammen igjen ved å integrere blant annet utviklingspsykologi og nevropsykologi, sier Skårderud.
Tilknytningstradisjonen – med både teori og robust empiri – står helt sentralt i tradisjonen, med dens vekt på at trygg tilknytning fremmer undring og nysgjerrighet og muliggjør endring.
“How to reach those hard to reach”
– Mentalisering representerer også en rekke verktøy når det gjelder handlinger og holdninger i møter med mennesker som har problemer. Mentaliseringstradisjonen har faglige røtter i psykodynamiske modeller, men er i dag først og fremst en modell for å integrere tradisjoner og rendyrke hva som virker i møter med mange av dem som vi vanligvis har vansker med å nå frem til: ”how to reach those hard to reach”. Som fagtradisjon legges det også stor vekt på pedagogiske intervensjoner, forteller Skårderud.
Handler også om oss
Han mener mentaliseringstradisjonen ikke bare kan gi viktige bidrag til å hjelpe barn og ungdom som strever, den kan også bidra til selvrefleksjon og utvikling hos hjelperne.
– Mentaliseringstradisjonen har mye å bidra med i arbeidet for barn og unge med skolefobi, uro, ADHD, rus, spiseproblemer, selvskade med mer. Men den handler ikke bare om ”dem”, om elever og unge klienter. Den handler også om oss. Hvordan beholder vi som profesjonelle god mentalisering i møter med krevende saker og utfordrende personlige vansker? Og hvordan kan vi bidra til at vi i våre profesjonelle miljøer har et faglig klima preget av undring, nysgjerrighet og åpenhet? Dette er like relevant for skolen, som for PP-tjenester og Barnevernet, avslutter Skårderud.