Professor Siri Wormnæs har gjennom sin forskerkarriere studert spesialpedagogisk kompetansebygging hos lærere i Sør. Et sentralt spørsmål har vært hvordan kompetanse kan utvikles. I dag arbeider hun med to prosjekter, ett i Uganda og ett i Tanzania. I disse prosjektene tar hun for seg problemstillinger knyttet til bruk av audiovisuelle og digitale medier i utdanning av spesialpedagoger. - Under forhold der trykt materiale er dyrt og langt fra er allemannseie er audiovisuelle læremidler særlig nyttige, forteller Wormnæs.
Synstolking av videomateriale
Prosjektet i Uganda er en empirisk studie av erfaringer med synstolking (audio description) med utgangspunkt i et materiale kalt "Teachers for All". Det er laget for lærere eller lærerstudenter som skal undervise elever med funksjonshemminger i inkluderende skoler. Materialet består av korte videosekvenser fra skolesituasjoner i Uganda og Kenya. Hver sekvens etterfølges av forslag til diskusjonstemaer. Videosekvensene i materialet er synstolket. Det betyr at en person som er blind kan høre en beskrivelse av det en seende person oppfatter gjennom synet.
Studien ble gjennomført i samarbeid med synspedagogen Nina Sellæg. Sammen samlet Wormnæs og Sellæg data fra 12 lærere i Uganda. Lærerne var blinde eller så sterkt synshemmet at de ikke kunne se hva som ble vist på skjermen. De brukte "Teachers for All", individuelt eller i smågrupper sammen med seende kolleger. Wormnæs og Sellæg observerte dem mens de brukte materialet og intervjuet dem om deres synspunkter.
Bidro til diskusjon og refleksjon om inkludering
- Ikke så overraskende verdsatte lærerne materialet. I diskusjonene som fulgte videoklippene observerte vi latter og engasjement, sier Wormnæs. - Mer bemerkelsesverdig er det at det synstolkede materialet umiddelbart bidro til refleksjon og diskusjon om mange sider ved inkludering av elever med funksjonshemminger i vanlige skoler og klasser, fortsetter hun.
Synstolkede videosekvenser viste seg i tillegg å kunne bidra til perspektivtaking. I diskusjonene uttrykte deltakerne empati med elever med lærevansker og andre funksjonsvansker, i tillegg til at de hadde fokus på lærernes situasjon. Deltakerne ga også uttrykk for synspunkter angående hva som bør synstolkes, og hvordan de mener synstolking bør gjøres.
Wormnæs mener funnene viser at synstolking kan bidra til å minske barrierer for blinde lærere og lærerstudenter, at det har potensiale til å bidra til læring ved at det fanger og holder oppmerksomheten, og at det kan bidra til refleksjon og tenkning.
Deltakerne ønsket tilgang til mer synstolket pedagogisk materiale. - Det var derfor frustrerende å erfare at bruken av dette synstolkede materialet, som ligger fritt tilgjengelig på internett, allikevel ikke når så mange i målgruppen på grunn av mangelen på datautstyr og begrensninger i tilgang til elektrisitet og internett, forteller Wormnæs.
Bruk av foto og video i spesialpedagogisk utdanning
Bruk av audiovisuelle og digitale medier for studenter fra land i Sør er tema også i et samarbeidsprosjekt mellom University of Dar es Salaam (UDSM), InterMedia og ISP.
I Tanzania har man en intensjon om å gi skolegang til alle barn, også til barn med funksjonshemminger. Derfor må lærere i Tanzania lære om spesialpedagogikk og inkludering. Men tall fra 2007 og 2008 viser at færre enn 1 % av barn med funksjonshemminger er innskrevet på skolen i Tanzania. Det er mangel på spesialpedagoger, så vel som på læringsmateriell, skolemat og fysisk infrastruktur.
- Studenter har i liten grad råd til å kjøpe dyre lærebøker. Mye av undervisningen legges opp slik at foreleserne foredrar over pensum slik at studentene kan skrive ned det de sier, det vil si at de nesten dikterer pensumtekst. I tillegg har de en tradisjon for gjentakelse av tekst, mer enn forståelse og refleksjon over teksten. Studentene prøver å pugge for å kunne gjengi til eksamen, utdyper hun.
- Verken våre samarbeidspartnere fra Department of Educational Psychology and Curriculum Studies ved UDSM, eller deres studenter er tilfredse med situasjonen. De fattet interesse for DVD-materialet "Teachers for All", og i samarbeid med Bjørn Skaar og Yngve Refseth ved InterMedia, har vi prøvet det ut i praksis ved UDSM gjennom en eksperimentell studie som del av PITRO-programmet, forteller Wormnæs. - Vår interesse var å undersøke måter å designe og bruke visuelt materiell i profesjons-utdanning innen spesialpedagogikk ved å vise eksempler og bidra til læring gjennom trigging av diskusjon og refleksjon hos studenter.
Eksperimentell studie
1 000 spesialpedagogikkstudenter deltok i studien. De ble delt inn i mindre grupper. En gruppe fikk se videosnutter som en del av undervisningen, en gruppe fikk se stillbilder, og en kontrollgruppe fikk verken se video eller stillbilder.
- En god grunn til å sammenlikne hva studenter får ut av stillbilder i forhold til videosekvenser, er at de i Tanzania har dårlig tilgang til internett der det ligger videoressurser. Tilgangen til elektrisitet er ustabil, og videospillere og videokanoner er ikke alltid tilgjengelige. Stillbildekopier er riktignok dyre, men de krever ikke slike infrastrukturelle ressurser som video krever. I tillegg kan det tenkes at foto er åpnere, og dermed stimulerer til mer refleksjon og egen tenkning, mens videoer kan være mer ”forførende”. Spørsmålet er i hvert fall verdt å stille seg, sier Wormnæs.
Tankekart om inkludering
For å operasjonalisere studenters tenkning om inkludering i skolen, ble de bedt om å tegne tankekart. Studentene skulle altså ikke svare på spørsmål forskerne formulerte.
- De ble bedt om å tegne ned sine ideer om inkludering, med utgangspunkt i spørsmål vi formulerte. Det teoretiske utgangspunktet er at læring kan skje i interaksjon mellom studenter, og kan medieres i samtale (refleksjon og diskusjon) etter påvirkning av et læremiddel, som i vårt tilfelle var videosekvenser og fotos, samt tankekart.
Analysen av de 334 tankekartene er nå i gang. - Det er for tidlig for meg å si noe om resultater av studien. Men vi har allerede gjort oss noen tanker om enkelte forskningsmetodiske utfordringer ved prosjektet, forteller Wormnæs.
- Et spørsmål er hvordan vi kan sammenlikne bruk av stillbilder og videoer. De bør jo vise noe av det samme. Er det mediene vi sammenlikner, eller også innholdet? I vårt prosjekt hentet vi stillbilder fra videomaterialet, ved at vi frøs videoen i utvalgte øyeblikk, og laget foto av det som da var i bildet. Det er en utfordring å finne øyeblikk som taler for seg selv, det vil si som ikke er avhengig av det som kommer før og etter i videoen. Et relevant spørsmål er om resultatene av sammenlikningen ville ha blitt en annen hvis vi hadde hentet fotos fra andre øyeblikk i videosekvensene. Dette er foreløpig et åpent spørsmål, avslutter Wormnæs.