– Få funksjonshemmede orker å være synlige

– Vi jobber veldig mye for å oppfylle normer hele veien, og vi som ikke kan klare det, kan kanskje gå foran som et eksempel. Det er ikke sikkert at livet ditt trenger å se akkurat sånn ut, men det kan være «topp» og «helmaks» og helt fullbyrdet for det, sier Kjersti Horn.

Fikk Jonas-prisen 2016 sammen med Marte Wexelsen Goksøyr

Horn fikk sammen med skuespiller Marte Wexelsen Goksøyr Jonas-prisen 2016 for sin medvirkning til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn. Som henholdsvis skuespiller og teaterregissør har de hver for seg bidratt til dette i ulike sammenhenger.

Les også: Ærespris til Marte Wexelsen Goksøyr og Kjersti Horn

De har også samarbeidet gjennom teateroppsetningen «Styrtet engel» som tok for seg problemstillinger rundt det å være menneske og det å stå utenfor. Flere av skuespillerne i «Styrtet engel» hadde funksjonsnedsettelser – Wexelsen Goksøyr, som har Down syndrom, var en blant mange på scenen.

– En ære å få Jonas-prisen

– Jeg synes selvfølgelig at det er en ære å få pris for det jeg gjør. Hvis Norge skal bli et inkluderende samfunn, må vi blandes, ikke grupperes, sier Wexelsen Goksøyr.

– Da vi jobbet med Styrtet engel synes jeg Kjersti var modig og rå siden hun brukte flere med funksjonshemminger i rollene, fortsetter Wexelsen Goksøyr.

– Det er en stor ære og en kjempestor anerkjennelse. Jeg opplever at man kan snakke mye om disse tingene, men allikevel møter man hele tiden fordommer.  Man møter forminskninger og banalisering. Det er vanskelig å snakke om det for man fremstår nesten alltid som om man er i en slags offerposisjon og hvordan klarer man å gjøre det til noe annet. Ikke bare noe som en person skal hjelpes ut av, eller noe man har beseiret, sier Kjersti Horn.

I juryens begrunnelse heter det blant annet: Årets prisvinnere har på en troverdig og naturlig måte fått fram at ingen trenger å være utenfor, aller minst på teaterscenen. Ved å vise at teaterscenen er for alle, har de vært til inspirasjon for andre kunstnere og bidratt til et mer mangfoldig samfunn.

– Bør se på menneskelig variasjon som en berikelse

Kjersti Horn er selv kortvokst. Hun er opptatt av mangfold og at man bør se på menneskelig variasjon som en berikelse.

Horn tror alle som skiller seg ut på en eller annen måte i samfunnet, lærer seg strategier å møte andre mennesker på.

– Jeg har en side hvor jeg har lyst til og bare gjemme meg unna, og at jeg enkelte dager ikke er sterk nok til å tåle alt mulig rart. Det blir to ulike sider av meg. Dessverre er det for mange funksjonshemmede som velger å ikke orke det. Det er derfor svært få synlige. Hvis man har klart å finne en strategi slik at man tåler det, så må man også stå der for alle de som ikke tåler det.

– Viktig å anerkjenne sårbarhet

Horn mener det er viktig å anerkjenne sårbarhet.

– Det er en dansk poet som heter Caspar Eric som har cerebral parese som sa at «den funksjonshemmede kroppen er fremtiden, fordi den viser oss at vi ikke kan klare oss alene.» Det er noe med å anerkjenne sårbarhet. Jeg opplever at man i vårt samfunn heller dekker over og skal bli flink til å håndtere problemene slik at de ikke synes.

– Hva kan kulturen gjøre for et mer tolerant samfunn?

– Synliggjøring. Jeg er i all enkelhet opptatt av det jeg opplever hver eneste dag, at folk titter på meg fordi jeg visuelt ser annerledes ut. Jeg er veldig interessert i hva man gjør når man setter den kroppen man ikke får lov til å se på, på scenen, og tvinger folk til å bli oppmerksom på sitt eget blikk. Det er en ganske enkel øvelse, men det er ganske vanskelig å få hull på de fordommene. Man opplever at man selv er fordomsfri, men det man egentlig gjør er å vende blikket bort. Det er mer skadelig, og krever mye mot fra de som lar seg bli sett på. Det må man selv øve seg på å tåle, og man må øve andre på å forstå at det er mer konstruktivt enn å late som det ikke finnes.

– Hvor langt har vi kommet i Norge med å se menneskelig variasjon og at personer er forskjellig, som en berikelse og ikke et problem?

– Jeg tenker at man har kommet svært kort. Man snakker om mangfold utelukkende i forhold til det visuelle. Man jeg tenker at erfaringsmangfold er vel så viktig. Vi prøver å tolke tekster og snakke om eksistensielle spørsmål. Hvor mye rikere blir ikke disse diskusjonene om man har med mennesker som har ulik bakgrunn, det være seg funksjonshemmede eller mennesker fra andre kulturer.

–De eksistensielle spørsmålene er vel så viktig som de praktiske. Folk tror at mitt største problem er å finne klær og nå opp til heisknapper. Det er ikke det.

– Alles erfaringer må verdsettes

Teaterregissøren beskriver et mangfoldig samfunn som et samfunn der alles erfaringer verdsettes.

– Et samfunn der alle blir sett, der målet ikke er at alle skal nå opp til en norm, men der det finnes ulike måter å leve livet sitt på. Som funksjonshemmet er det ofte at man skal få hjelp til å klare seg, men jeg tenker; hvordan kan man få et helmaks liv. Full pupp liksom, ikke bare «sånn helt greit, det går», man hvordan kan man få alt ut av livet som man kan. Det mener jeg burde være mulig for alle, men det krever jo at man lærer seg å akseptere at folk lever livene sine på forskjellig måte.

Foto: Shane Colvin. Intervjuer: Aina Rødal. Redigering: Shane Colvin og Aina Rødal