Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Førsteamanuensis Lulu Song, City University of New York, USA
- Førsteamanuensis Perla Gámez, University of Chicago, USA
- Professor Thormod Idsøe, Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
Leder av disputas
Professor Ona Bø Wie, Instituttleder, Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
Veileder
- Førsteamanuensis Imac Maria Zambrana, Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo
- Professor Veslemøy Rydland, Institutt for Pedagogikk, Universitetet i Oslo
- Professor Meredith Rowe, Harvard University, USA
Sammendrag
Sammendrag Forskning har vist at de samtalekvalitetene som barn opplever i samspill med voksne kan spille en spesielt viktig rolle i å bidra til deres språkutvikling (f.eks., Golinkoff et al., 2019). Ikke bare lingvistiske kvaliteter, men også interaksjonelle og innholdsmessige kvaliteter spiller en sentral rolle (Rowe & Snow, 2020). Det meste av det vi vet om samtalekvaliteter i voksen-barn kommunikasjon er imidlertid basert på barns samspill med mødre, som tradisjonelt har vært den omsorgspersonen som har tilbragt mest tid sammen med barn. Samfunnsmessige endringer de siste tiårene har imidlertid økt barns tid med andre omsorgsgivere. I dag er fedre mer involvert i barns daglige liv. Barn tilbringer også en større del av hverdagen i barnehage og dermed sammen med barnehagelærere. Disse samfunnsmessige endringene understreker et behov for å lære mer om de kombinerte kommunikasjonserfaringene som barn opplever med sine fedre og mødre, og med sine barnehagelærere.
I denne avhandlingen undersøkes voksen-barn samspill fra en norsk sosiopolitisk og kulturell kontekst; et samfunn som oppfordrer både fedre og mødre til å tilbringe tid med sine barn gjennom velferdsordninger som delt foreldrepermisjon og der de fleste barn går i offentlig finansierte barnehager. Mer konkret har jeg undersøkt samtalekvaliteter i far-barn og mor-barn kommunikasjon under lek ved to år og barnehagelæreres samspill med fem-til-seks år gamle barn i ulike pedagogiske aktiviteter (dvs., lek, boklesing og bildekort) ved å basere meg på transkriberte videoobservasjoner som har blitt kodet for samtalekvaliteter langs og på tvers av interaksjonelle, lingvistiske og innholdsmessige dimensjoner. Resultatene presenteres i tre artikler som jeg har utført i samarbeid med andre. I artikkel 1 undersøkte og sammenlignet vi to år gamle barn i separat lek med fedre (N = 30) og mødre (N = 38). Samspillene ble kodet langs tre dimensjoner med fokus på samtalekvaliteter som er funnet å bidra til barns språkutvikling i to-års-alderen. Langs den interaksjonelle dimensjonen undersøkte vi responderende kommunikasjon, langs den innholdsmessige dimensjonen nivåer av abstrakt språk og langs den lingvistiske dimensjonen språklig kompleksitet og variasjon (målt ved gjennomsnittlig ytringslengde og antall ulike ord).
Resultatene viste at far-barn og mor-barn kommunikasjon var svært lik langs alle de tre dimensjonene, og korrelasjoner på tvers av dyader og familier understreket hvordan de ulike samtalekvalitetene varierte på tvers av individer snarere enn mellom fedre og mødre i seg selv. Funnene diskuteres opp mot mulige modererende faktorer knyttet til lekesituasjonen og norsk politikk og kultur. I artikkel 2 undersøkte vi dyadiske samspill mellom barnehagelærere og fem-til-seks år gamle barn (N = 38) under boklesing og lek, og fokuserte spesifikt på pragmatiske aspekter ved lærer-barn samspillene. Resultatene viste at barnehagelærerne produserte en høyere andel spørsmål under lek enn under boklesing. Til sammenligning produserte de en høyere andel deklarative ytringer (dvs. ytringer som gir informasjon til samtalen) under boklesing og spørsmålene deres var mer avanserte. Resultater fra de sekvensielle analysene, som adresserte samtalepartnernes samtalemønstre i de to aktivitetene, indikerte at det var mer sannsynlig at barnehagelærerne fulgte barns spørsmål med deklarative ytringer under lek enn under boklesing, noe som kan bety at det foregikk en mer balansert samtaledynamikk under lek.
Vi konkluderer med at de to aktivitetene kan gi barn komplementære kommunikasjonserfaringer som kan bidra til deres språkutvikling på ulike måter. I artikkel 3 undersøkte vi barnehagelærer-barn samspill i tre ulike aktiviteter (boklesing, lek og bildekort) for å undersøke hypotesen om at dekontekstualisert språk – språk som strekker seg utover her-og-nå – er mer språklig komplekst enn kontekstualisert språk – som er forankret i den umiddelbare konteksten. Vi fant at barnehagelærernes og barnas dekontekstualiserte språk var mer lingvistisk komplekst enn kontekstualisert språk på tvers av aktiviteter, målt ved gjennomsnittlig ytringslengde, leksikalsk tetthet, komplekse nomenfraser og subjunksjoner som innleder adverbiale leddsetninger. Imidlertid var både kontekstualisert og dekontekstualisert språk mindre lingvistisk komplekst under lek enn under boklesing og bildekort, og diskrepansen i lingvistisk kompleksitet mellom kontekstualisert og dekontekstualisert språk var også minst under lek. Resultatene viser at dekontekstualisert språk er mer lingvistisk komplekst enn kontekstualisert språk, men at type aktivitet kan spille en rolle for den lingvistiske kompleksiteten. Til sammen tyder funnene på at aktiviteter kan spille en spesielt fremtredende rolle i å forme de samtalekvalitetene som barn opplever, selv om variasjoner i samtalekvaliteter hos fedre, mødre og barnehagelærere viser at barns individuelle kommunikasjonserfaringer også varierer med ulike samtalepartnere. Funnene bidrar til forskningsfeltet ved å gi ytterligere kunnskap om ulike aktiviteters og samtalepartneres rolle i å forme barns kommunikative erfaringer og kan informere yrkesgrupper som jobber med barn i barnehagealder, så vel som foreldre, om ulike måter å tilrettelegge for barns kommunikasjonserfaringer på.