Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- 1. opponent Assistant Clinical Professor Catherine Wiseman-Hakes, McMaster University, Candada
- 2. opponent Førstelektor Nicholas Behn, City University of London, England
- Komitéleder Professor Janne von Koss Torkildsen, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
Leder av disputas
Professor Ona Bø Wie, Instituttleder, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
Veileder
- Førsteamanuensis Melanie Kirmess, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, Norge
- Professor Jan Stubberud, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, Norge
Sammendrag
Formålet med denne avhandlingen var å undersøke effekten av Group Interactive Struktured Treatment (GIST) for personer med sosiale kommunikasjonsvansker etter ervervet hjerneskade. Studien inkluderte et bredere ervervet utvalg enn tidligere studier (inkludert traumatisk hjerneskade, hjerneslag, hjernetumor og anoksisk hjerneskade), og undersøkte effekten på tvers av behandlingsformater gjennom å sammenligne behandlingen gitt på to forskjellige måter. Standard GIST ble gitt i en poliklinisk setting en gang i uken, mens en ny tilpasset intensiv GIST ble gitt som et fire ukers gruppeopphold ved Sunnaas sykehus.
Studiens design er en toarmet RCT med ventelistekontrollgruppe og repeterte kartlegginger. Førtini par med deltakere, bestående av personer med sosiale kommunikasjonsvansker og ervervet hjerneskade, samt en av deres familiemedlemmer/venner ble tilfeldig fordelt til de to behandlingsarmene. Resultatene ble undersøkt fra flere perspektiver og inkluderte rapporteringer fra personer med sosiale kommunikasjonsvansker og deres familiemedlemmer/venner.
Etter endt behandling rapporterte personene med sosiale kommunikasjonsvansker en trend med forbedrede sosiale kommunikasjonsferdigheter på primærutkommermålet (La Trobe Communication Questionnaire [LCQ]) og en signifikant forbedring på det sekundære utkommermålet (Social Communication Skills Questionnaire-Adapted [SCSQ-A]) sammenlignet med resultatene fra venteliste kontrollgruppen. Det ble rapportert signifikant forbedring over tid etter begge behandlinger (standard og intensiv GIST) og det var ingen rapporterte forskjeller i resultatene mellom de to behandlingene. Funnene ble bekreftet av rapporteringer fra familie medlemmer/venner. Vi hadde imidlertid et lite utvalg (n = 49) i denne studien, og videre undersøkelser som inkluderer større utvalg og objektive utkommermål er ønskelig.
Resultatene fra denne studien og informasjonen presentert i denne avhandlingen har potensiale til å påvirke den kliniske praksisen i Norge. Noe som sådan kan ha en betydelig klinisk innvirkning på behandling av sosiale kommunikasjonsvansker ettersom funnene validerer en norsk versjon av GIST for klinisk bruk. Ved å fokusere på effekten av behandling for sosiale kommunikasjonsvansker og ervervet hjerneskade, og levering og dosering av GIST adresserer denne avhandlingen noen sentrale forskningshull i feltet. Selv om Intensiv GIST kan være vanskelig å overføre til andre helsevesen som ikke tilbyr inneliggende behandling til pasienter i kronisk fase etter ervervet hjerneskade, bidrar funnene til en ytterligere validering av GIST. I tillegg er studien hypotesegenerende og fremmer nye forskningsspørsmål for videre undersøkelse som for eksempel viktigheten av de ulike behandlingskomponentene og intensiteten i hvordan behandlingen gis.