Fra arbeid i barnehage og spesialskole til forskning
Åste Marie Mjelve Hagen har jobbet som førsteamanuensis ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, et år nå, etter å ha vært postdoktor ved søster-institutter Institutt for pedagogikk.
Hagen forteller om sin akademiske reise som begynte med en interesse for barn:
– Jeg har jobbet flere år i barnehage og på spesialskole og har alltid vært interessert i barns læring og utvikling.
Valget av utdanning falt naturlig på Det utdanningsvitenskapelige fakultet.
Først med en master i pedagogisk-psykologisk rådgivning og så med en doktorgrad.
– I doktorgraden min undersøkte jeg leseforståelse og lesing av multiple tekster.
Hagen forsket på hvordan studenter jobbet med og leste ulike og delvis motstridende tekster om klimaendringer. Hun analyserte blant annet notatene studentene tok under arbeidet med tekstene og så på i hvilken grad det var sammenheng mellom ulike måter å ta notater og hvor mye studentene lærte fra tekstene.
Etter doktorgraden jobbet Hagen en kort periode som spesialpedagog i barnehager før hun kom tilbake til universitetet som postdoktor, og nå førsteamanuensis.
– I postdoktorperioden jobbet jeg sammen med Arne Lervåg og Monica Melby-Lervåg på et stort, longitudinelt prosjekt der vi utviklet og testet effekten av et språkstimuleringsprogram for barnehagebarn. Målet var å forebygge senere problemer med språk og lesing i skolen.
Her forklarer Hagen prosjektet:
(Videoproduksjon: Joachim Pacheco-Lie/UiO)
Vil gi et bedre utgangspunkt til barn som begynner på skolen
– Jeg forsker på hvordan vi kan gi barn et bedre utgangspunkt når de begynner på skolen.
Gjennom språkintervensjonen fant vi at det er mulig å løfte barns språkferdigheter i barnehagen. Når barn har bedre utviklede språkferdigheter vil de få mindre problemer med språk og lesing i skolen senere. Nå går barna som deltok i språkintervensjonen i 5. klasse og forskerne har nettopp vært ute i skolene og kartlagt deres språk og lesing. Hagen er altså i ferd med å undersøke langtidseffekter av intervensjonen.
– Jeg er også veldig opptatt av hvordan vi kan støtte de som jobber i praksisfeltet, altså hvordan vi kan formidle kunnskap og tiltak på en slik måte at lærere kan nyttiggjøre seg av det vi utvikler og finner gjennom vår forskning.
Dette handler i stor grad om veiledning eller rådgivning.
– Jeg er så vidt i gang med et prosjekt der vi vil undersøke hvordan vi på instituttet utdanner gode spesialpedagogiske rådgivere som både er eksperter i sin fordypning og også forstår betydningen av kommunikasjonsferdigheter og kunnskap om rådgivningsprosessen.
I tillegg er Hagen med i et stort og spennende prosjekt ledet av Kari-Anne Bottegaard Næss der de skal utvikle og teste effektene av en digital vokabularintervensjon for barnehagebarn med norsk som andrespråk.
Motiveres av å hjelpe barnehagelærere
– Jeg synes det er svært motiverende å diskutere med de som er i praksisfeltet og å utarbeide metoder for hvordan vi kan gi best mulig støtte. Jeg er spesielt opptatt av hvordan vi kan hjelpe lærere, og særlig barnehagelærere i arbeidet med barn.
Feltet Hagen har jobbet mest med er barns språkutvikling og språkstimulering.
– Jeg opplever at mange barnehagelærere etterspør kunnskap og verktøy til hvordan de kan vurdere barns språkutvikling og hvordan de kan hjelpe barn som trenger ekstra støtte.
Hagen finner også svært mye inspirasjon i å samarbeide med kolleger og diskutere med studenter.
– Jeg synes det er fantastisk å jobbe i grupper med andre mennesker som er opptatt av det samme som meg. Jeg elsker faglige diskusjoner og spesielt det å planlegge prosjekter sammen med andre. Jeg opplever ofte at man sammen tenker bedre tanker og kan generere ideer som man ikke ville kommet frem til alene.
Utfordringer fremover
– I forhold til språkutvikling er det en utfordring at vi ikke har gode og enkle måter eller verktøy som barnehagelærere kan benytte for å identifisere de barna som er i risikosonen for å få problemer med språk og lesing senere.
Forskerne vet ganske mye om hvordan vi kan støtte og heve disse barnas språkutvikling, men å vurdere hvilke barn som trenger ekstra språkstimulering i barnehagen er altså ikke så lett.
– Det er også et problem at det er for lite sammenheng mellom forskning og praksisfeltet. Som pedagogisk-psykologisk rådgiver og forsker er jeg svært opptatt av evidensbasert rådgivning.
Med dette mener Hagen at spesialpedagogisk rådgivning til for eksempel lærere, foreldre og barn bør være basert på «sikker» kunnskap, på forskning av høy kvalitet.
– Men det å formidle ny forskning til praksisfeltet er alltid utfordrende for oss forskere. Dette kan ha flere forklaringer. En er at vi blir «belønnet» for å publisere i internasjonale tidsskrifter, men pedagogene som trenger denne kunnskapen leser ikke disse tidsskriftene. Som forsker får man dessverre lite igjen for å publisere i blader eller media som leses i praksisfeltet.
Hagen mener også at hun og andre forskere må jobbe mer for å gjøre materiell tilgjengelig som de har utviklet og / eller testet og vet at er effektivt for å hjelpe barn.
– Det blir forsket relativt mye på språkstimulering og mye materiale utvikles av forskere, men det meste når dessverre aldri ut i praksisfeltet. Det er altså en utfordring å formidle og spre «gyldig» og oppdatert kunnskap.