Hanne Marie Høybråten Sigstad er professor ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO. Hun har forsket på mestring og livskvalitet hos utsatte grupper, og er særlig opptatt av inkludering og deltakelse av personer med utviklingshemming i skole og arbeidsliv.
– Vi vet at det å ha en betalt jobb, har stor betydning for arbeidstakers psykiske og fysiske helse og for opplevelsen av egen livskvalitet, forteller Sigstad.
Professoren er nå i avslutningsfasen med et større forskningsprosjekt, finansiert av Norges forskningsråd. Målet er å innhente forskningsbasert kunnskap om hvordan personer med lett utviklingshemming kan få enklere tilgang til et ordinært arbeidsliv. Prosjektet avsluttes med en åpen fagkonferanse «Jobbklar med utviklingshemming» 4. juni, ved Domus Bibliotheca - et stenkast fra slottet.
Noen grupper faller utenfor når lønnsomhet og effektivitet er prio
Et av Sigstads viktigste hovedområder både faglig og forskningsmessig handler om hvordan vi kan inkludere og legge best mulig til rette for at barn, unge og voksne med utviklingshemming kan delta best mulig på alle arenaer der de befinner seg. Enten det er i barnehage, skole, arbeid, fritid eller på andre samfunnsarenaer.
Sigstad presiserer at personer med utviklingshemming er en lavt prioritert gruppe i samfunnet. Fokus på denne målgruppen er derfor svært nødvendig i forskningssammenheng.
– I et samfunn der effektivitet, høy måloppnåelse og lønnsomhet er verdier som løftes høyt, er personer med utviklingshemming en av flere grupper som kan være særlig utsatt for å falle utenfor. De blir marginalisert, og vil derfor ha et særlig behov for at andre står opp for dem. Som forsker må en ha tro på at de resultatene forskningen frembringer, kan legge grunn for endringer både politisk og praktisk.
FN slår fast at alle mennesker har rett til arbeid
Overganger er vanligvis sårbare faser for alle mennesker.
– For personer med utviklingshemming har overgangsfasen fra skole til arbeidsliv vist seg å være særlig sårbar, understreker Sigstad.
Når professoren startet å forske på overgangen skole-arbeidsliv for denne målgruppen, viste forskning at unge voksne med utviklingshemming var helt i periferien av arbeidslivet i Norge. Under 3 % av alle unge voksne med utviklingshemming i Norge deltar i det ordinære arbeidsliv. Dette er tilfelle til tross for at FN slår fast at alle mennesker har rett til arbeid.
– Vi vet at det å ha en betalt jobb, har stor betydning for arbeidstakers psykiske og fysiske helse og for opplevelsen av egen livskvalitet, sier Sigstad, og utdyper:
– Fordelene ved å ha en jobb, handler blant annet om å være økonomisk uavhengig, økt sosialt nettverk og selvbestemmelse. Personer med utviklingshemming som ikke har jobb, har ofte dårligere psykisk og fysisk helse, de har begrenset sosial kontakt og mangler strukturen i hverdagen som arbeidslivet gir.
Sigstad ser derfor at det å rette fokus i forskningen mot hva som kan bidra til at unge voksne med lett utviklingshemming lettere kan komme ut i arbeidslivet etter endt skolegang, er svært meningsfullt.
Effektive overganger fra skole til arbeidsliv
Ved hjelp av en spørreundersøkelse har Sigstad og kolleger undersøkt:
1) arbeidsgivere sine holdninger og krav til arbeidstakere med utviklingshemming
2) deres erfaringer med å ha ansatt arbeidstakere med utviklingshemming
3) hvordan de opplever å gi støtte til arbeidstakere som har behov for det.
I tillegg har de ved hjelp av en kvalitativ «case-studie», undersøkt hva som kjennetegner såkalte «best-case scenarier». Det vil si overgangsprosesser mellom skole og arbeidsliv der personer med utviklingshemming har lykkes med å få en ordinær jobb etter avsluttet skolegang. Her har de intervjuet unge voksne arbeidstakere med lett utviklingshemming i det ordinære arbeidsliv, samt alle støttespillerne i deres nettverk; deres foresatte; lærere; skolerådgivere; NAV-ansatte; jobbspesialister; og arbeidsgivere.
Noen hovedpunkter fra forskningen:
- Vi fant at store, private bedrifter innenfor hotell, restaurant og catering, oftere ansetter arbeidstakere med utviklingshemming fremfor mindre bedrifter, offentlige bedrifter og bedrifter innenfor andre sektorer.
- Tre nøkkelfaktorer er av betydning for arbeidsgivers vilje til å ansette: arbeidsgivers vurdering av arbeidets utførelse, betydningen av bedriftens sosiale samfunnsansvar, samt tidligere erfaring med å ansette arbeidstakere med utviklingshemming.
- Våre funn viste også at arbeidstakere med lett utviklingshemming som er i jobb, utfører en mengde arbeidsoppgaver av ulik vanskegrad innenfor alle typer sektorer.
Arbeidstakerne pekte selv på tre viktige forutsetninger for at de hadde lyktes med å få jobb:
- Selvbestemmelse – at deres egen evne til å stå opp for seg selv, egen pågangsvilje var den viktigste drivkraften for at de i dag har fått den jobben de ønsket.
- Gode mellommenneskelige ferdigheter handlet om generelle arbeidslivsferdigheter som er nødvendige for å håndtere de sosiale utfordringene en jobb innebærer. Viktige personlige egenskaper: å være punktlig, å ha en god arbeidsmoral og samtidig være utholdende i arbeidet.
- Sosial støtte i miljøet inkluderte god støtte fra familie og venner, tett samarbeid mellom skole og arbeidsplass. For mange hadde utplassering i bedrift underveis i skoleløpet vært avgjørende for fast jobb etter avsluttet skolegang. Sosial støtte handlet også om bred støtte i nettverket når de hadde behov for det, og et inkluderende arbeidsmiljø og individuell tilrettelegging på arbeidsplassen.
– Generelt viste skolen et forbedringspotensial med tanke på å forberede elevene med utviklingshemming på arbeidslivet, forteller Sigstad, og forklarer:
- Arbeidsrelaterte opplæringsmål i IOP peker på opplæring rettet mot fremtidig arbeid, men elevenes IOPer inkluderte ikke alltid slike opplæringsmål.
- Utplassering i bedrift i løpet av VGS viser seg å gjøre overgangen til arbeidslivet enklere, men i mange tilfeller får ikke elevene en slik arbeidsforberedende trening.
- Lærere innenfor yrkesfaglige utdanningsprogram hadde et større fokus på arbeidslivstrening, sammenliknet med lærere på studieforberedende. Dette handlet også om en mer pragmatisk tilnærming til opplæring i arbeidslivsferdigheter.
- Individuell tilrettelegging, tett samarbeid med arbeidslivet, samarbeid med øvrig nettverk, og et nært samarbeid med foresatte, viste seg å være faktorer som hadde betydning for lærernes innsats i å forberede elevene med utviklingshemming for arbeidslivet.
Foresatte viste seg å ha varierende erfaringer med overgangen fra skole til arbeidsliv:
- Noen beskrev dette som en smidig prosess, for andre ble overgangen til arbeidslivet beskrevet som tilfeldig, noe som skapte mye stress og bekymring for fremtiden. Flere opplevde at uten deres innsats som foresatte, var denne overgangsfasen i ferd med å kollapse. De hadde en opplevelse av at dette ikke hadde gått uten deres innsats.
- I skolen opplevde de foresatte at ulikt fokus på arbeidsforberedende trening: Til tross for gode intensjoner, ble mange løfter brutt. Noen fikk arbeidslivstrening i skoletiden, andre ikke.
- Noen hadde erfart god støtte fra enkelte nøkkelpersoner, mens andre hadde hatt en opplevelse av å stå helt alene. Foreldrene opplevde det utfordrende å finne fram i støttesystemet. Systemet virket komplisert, og foreldrene opplevde en mangel på tydelig informasjon.
Oppsummert, har Sigstad og hennes kolleger konkludert med følgende suksesskriterier for en enklere overgang til arbeidslivet:
- Å ha et større fokus på arbeidsforberedende trening i skolen.
- Gi opplæring i selvbestemmelsesferdigheter og generelle og spesifikke arbeidslivsferdigheter, øvelse i sosial kompetanse, og inkludere arbeidsrelaterte mål i elevenes IOPer.
- Styrke nettverkssamarbeidet i overgangen skole-arbeidsliv. En smidig overgang er avhengig av tett samarbeid og en lav terskel for å ta kontakt, tettere samarbeid med foresatte, samt etablering av ansvarsgruppe for å få til en mer systematisk planlegging av overgangen.
- Å gi muligheter til reell arbeidslivstrening i løpet av skoletiden gir innsikt i hvorvidt en valgt arbeidsplass egner seg. Arbeidsplassen blir kjent med elevenes styrker og utfordringer, og behov for tilrettelegging, i tilfelle fast jobb senere.
- Det trengs økt oppmerksomhet mot å finne egnede bedrifter (bedrifter som er fleksible og som er villige og gir tilstrekkelig støtte, bedrifter med et inkluderende arbeidsmiljø).
- Det trengs individuell tilrettelegging på arbeidsplassen (finne riktig «job-match», sørge for tilstrekkelig kunnskap om diagnose og funksjon, gi hjelp til egnede arbeidsoppgaver, veiledning fra jobbveiledere på arbeidsplassen, veiledning eventuelt via en fadderordning).
– Inkludering og mangfold bør settes på den politiske dagsordenen, og i samfunnet for øvrig
Sigstad er bekymret for at de målgruppene hun er satt til å arbeide med, altså personer med funksjonsnedsettelser, stadig blir mer marginalisert. Både i forskning, på den politiske dagsorden og i det praktiske liv.
Om 10 år håper professoren at man har kommet enda lenger i forskningen med hensyn til å se mer spisset på hva som virker. Å fremme gode inkluderende miljøer som gjør det mulig for personer med ulike funksjonsnedsettelser å delta på lik linje med andre.
– Det som motiverer meg til å forske, er å kjenne at jeg har truffet problemstillinger som virkelig er aktuelle i praksisfeltet, at det er spørsmål der det er behov for at noen gjør et grundig forskningsarbeid som kan bidra til forbedring, og ikke minst at jeg får det bekreftet i møte med målgruppen selv, og alle støttespillerne rundt.
Sigstad mener at nyttige egenskaper å besitte hos en forsker kan være: nysgjerrighet, å ha lyst til å utforske, å la seg engasjere, å være strukturert, samt å ha gode samarbeidsevner. I tillegg er det viktig med faglig og metodisk kompetanse.
25 år på instituttet
Sigstad har vært ansatt på Det Utdanningsvitenskapelige fakultet siden hun startet som doktorgradsstipendiat ved Institutt for spesialpedagogikk i 1999. Etter doktorgraden har hun vært ansatt som førsteamanuensis og deretter som professor ved samme institutt. Til sammen er det nå 25 år.
– Den faglige interesse startet allerede i tidlig oppvekst med nær kontakt med barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser.
I tillegg var engasjerte fagpersoner på feltet i nær familie til stor inspirasjon for videre valg av fag, forskningsinteresse og karrierevei.
Tidligere praksis og fullført studie inspirerte professoren til å gå videre med forskning på aktuelle problemstillinger særlig knyttet til mestring, livskvalitet og håp hos personer med sjeldne tilstander og andre sårbare grupper.
– Kombinasjonen av forskning, undervisning, veiledning, og formidling gjør jobben unik
Å være ansatt som professor på UiO innebærer en variert arbeidshverdag. Det finnes få vanlige arbeidsdager. Ingen arbeidsdager er like.
– Muligheten til å dykke ned i forskningsspørsmål, samle inn og analysere data, for siden å publisere og formidle resultatene for fagfolk og allmenheten for øvrig, er fantastisk spennende. Når jeg kjenner at forskningen jeg gjør, kan være med å bidra til en forskjell for de det gjelder, kjennes det svært meningsfullt.
– På den andre siden er undervisningen og dialogen med studentene uvurderlig. Det er særlig inspirerende når jeg kjenner at jeg er med på å forberede og motivere studentene til å bli best mulig spesialpedagoger innen sitt fag, og at jeg kan gi dem et engasjement for de målgruppene de er satt til å betjene.
Gleder seg til formidlingen av forskningsprosjektet i juni
– Faglig sett, gleder jeg meg til å oppsummere forskningsprosjektet vårt på Domus Bibliotheca den 4. juni. Seminaret er praktisk rettet og er ment å gi tips og veiledning til alle i hvordan en best mulig kan støtte personer i overgangen til arbeidslivet.
I tillegg ser Sigstad frem til å starte et oppfølgingsprosjekt knyttet til Lærekandidatordningen i videregående skole, for å se hvordan denne ordningen kan bidra til en lettere overgang til arbeidslivet for elever med utviklingshemming. Rekrutteringsprosessen starter nå i forkant av sommeren.
Ellers forteller Sigstad at det skal bli godt med vår og sommer, med mer tid til fritid ved sjø og landsted.
Den engasjerte professoren har altså dedikert sitt arbeidsliv til de sårbare, og å hjelpe de til et verdig liv. Når vi spør «hva hvis du hadde valgt noe helt annet yrke, hva hadde det vært?» svarer hun at hun liker å være kreativ. En alternativ karrierevei kunne for eksempel vært innenfor møbelrestaurering eller noe liknende.