Journalistdrømmen ble skrotet til fordel for studier i psykologi og pedagogikk
Da Øistein Anmarkrud, som nå er professor ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, var ferdig med videregående var egentlig planen å bli journalist.
– Jeg så vel for meg at jeg skulle bli en fryktet gravejournalist som avdekket store, viktige og kritikkverdige forhold i samfunnet.
Derfor tok Anmarkrud grunnfag i medievitenskap.
– I løpet av det året hadde vi et tema som het mediepsykologi, og det var i grunnen det aller mest spennende jeg leste det året.
Dermed ble planene om en suksessfull karriere som journalist skrotet til fordel for grunnfag i psykologi og profesjonsstudiet i pedagogikk med fordypning i pedagogisk psykologi på det som i dag er IPED.
Fire egne barn og karriereveien for barns beste
– Året med medievitenskap var på ingen måte bortkastet, for det var der jeg traff hun som i dag er kona mi og som jeg har fire flott barn sammen med.
Da Anmarkrud var ferdig med profesjonsstudiet var han 100% sikker på at han ikke skulle tilbake til Blindern. Anmarkrud ville ut å jobbe i praksisfeltet, og begynte å jobbe som PP-rådgiver i Oslo kommune.
– Dette var noe jeg virkelig likte. I løpet av mine tre år i PPT traff jeg ganske mange elever som strevde med å forstå det de leste, og jeg ble mer og mer opptatt av leseforståelse.
Hvordan kan man hjelpe barn som strever med å forstå det de leser?
- Hva vil det egentlig si å forstå en tekst?
- Hvilke faktorer og prosesser er viktig for god leseforståelse?
- Hvordan kan og bør lærere undervise i leseforståelse?
Dette var ting som Anmarkrud gikk rundt og lurte på der i PPT, men som han aldri hadde tid til å lese seg opp på; til det var arbeidsdagen i PPT for hektisk.
Etter hvert ble lysten til å lære mer om leseforståelse så stor at Anmarkrud ville tilbake til Blindern.
– Jeg søkte - og fikk - en stipendiatstilling på det såkalte PISA+ prosjektet.
PISA+ var en stor klasseromstudie ledet av professor Kirsti Klette, og Anmarkrud skrev en doktoravhandling om læreres leseforståelsesundervisning i prosjektet.
Etter fullført doktorgrad «luftet» han seg et år på dysleksiteamet ved Bredtvet kompetansesenter i Statped, før det bar tilbake til IPED hvor han fikk en treårig post.doc-stilling.
Anmarkrud utforsker leserens forståelsesprosesser
– I post.doc-prosjektet beveget jeg meg bort fra klasserommet, og over til hvordan lesere konstruerer forståelse på tvers av ulike tekster. I stedet for å undersøke undervisning, var jeg altså nå mer opptatt av leserens forståelsesprosesser.
Historisk sett har mye forskning på leseforståelse blitt gjennomført ved at forskere har gitt lesere én tekst – gjerne på papir – for så å undersøke hva leseren har forstått av det han eller hun har lest.
– Jeg og kolleger i forskergruppa TextDIM som jeg jobbet sammen med i post.doc-perioden var mer opptatt av hvordan forståelse konstrueres når lesere leser flere på tekster om samme tema, for det er jo gjerne det vi mennesker gjør når vi skal skaffe oss informasjon om noe vi lurer på. I dag er det ikke spesielt nyskapende å undersøke leseforståelse med utgangspunkt i såkalte multiple tekster, men for 10-12 år siden var dette ganske nytt.
Etter fullført post.doc-prosjekt søkte Anmarkrud - og fikk - et professorat ved Institutt for spesialpedagogikk innenfor fagfeltet lese- og skrivevansker og her har han vært siden.
Fra papir til digitalt og multimediale tekster
– Jeg jobber fortsatt med forståelse av multiple tekster. Forskjellen er imidlertid at tekstene ikke lengre er på papir, de har blitt digitale og multimediale. Vi har for eksempel gjort en del studier på hvordan elever med og uten dysleksi skaper forståelse på tvers av ulike nettsider og representasjoner.
Med representasjoner mener forskerne her ulike måter å presentere informasjon på, for eksempel tekst, videoer, animasjoner og bilder.
– Jeg er en del av et samarbeidsprosjekt med en gruppe spanske forskere fra universitetet i Valencia, og der er vi akkurat ferdig med analysene av data fra en serie eksperimenter hvor vi har undersøkt hvordan barn med lettere psykisk utviklingshemning bruker og forstår tekst og videoer de finner på internett. Der er det spennende resultater som snart skal skrives ut.
Ellers sitter Anmarkrud nå og skriver de siste linjene på en systematisk kunnskapsoversikt av forholdet mellom individuelle forskjeller og strategisk kildevurdering av tekster. Dette er en reviewstudie som er gjennomført i samarbeid med professor Ivar Bråten på IPED og to italienske forskere.
– I tillegg jobber jeg – som mange andre om dagen – med en søknad til Forskningsrådets februarfrist. Det kommer til å bli et veldig spennende prosjekt tror jeg, så gjenstår det å se om fagfellene i Forskningsrådet er enig i den vurderingen.
Forskning er et samarbeidsprosjekt
Når jeg spør Anmarkrud: "Hvor henter du ideer, problemstillinger og inspirasjon fra?" svarer han bestemt:
– Jeg tror ikke det er særlig relevant å snakke om «du» i denne sammenhengen. Forskning er i høyeste grad et samarbeidsprosjekt, og både ideer, problemstilling og inspirasjon kommer fra samarbeid med kolleger i inn- og utland.
Anmarkrud har mange og gode kolleger i sitt forskernettverk.
– Heldigvis er mange av dem flinkere enn meg. Det er inspirerende, og de er veldig gode på å utfordre meg på ideer og problemstillinger som det er verdt å undersøke i forskningen. Dersom forskning hadde handlet om å sitte ensom på sitt lønnkammer mens man tenkte ut ideer og problemstilling, så tror jeg nok at jeg fortsatt hadde jobbet i PP-tjenesten.
Stadig flere tekster skal leses på skjerm i skolen
Jeg spør professoren avslutningsvis: "Hva ser du som utfordringer for ditt forskningsfelt fremover?"
– Jeg liker ikke ordet «utfordringer», det er mer fruktbart å snakke om muligheter. En stor mulighet som bør generere masse spennende forskning framover er digitaliseringen av skolen, for den har gått veldig raskt.
Stadig mer av det elever leser, også nedover i klassetrinnene, er på skjerm. Den såkalte 1-til-1 dekningen av digitale enheter, altså at alle elever har hver sin tablet eller laptop, blir i stadig større grad normen i norsk skole.
– Som forskningsfelt vet vi noe om hva dette betyr for elevers leseforståelse og læring, men det er fortsatt utrolig mye vi ikke vet. Et forhold som jeg er opptatt av, er det forbløffende fraværet av forskning på hva slags konsekvenser digital lesing har for elever som allerede strever med mer tradisjonell lesing på papir.
Så en viktig utfordring i Anmarkrud sitt forskningsfelt er at digitaliseringen av skolen har gått langt raskere enn det forskningen klarer å bevege seg.
Målet må være at skolen må få mer forskningsbasert kunnskap om :
- når digitale teknologier bør brukes i leseopplæringen
- hvor mye lesing som bør foregå på skjerm
- hva slags leseaktiviteter som egner seg for skjerm
- hva slags profesjonsfaglig digital kompetanse lærere og spesialpedagoger trenger for å drive god digital leseopplæring
- hvordan vi på best måte kan gi lærerne og spesialpedagogene denne kompetansen
– Dette er viktige og svært aktuelle spørsmål som jeg har skikkelig lyst til å være med på å finne noen av svarene på, avslutter Anmarkrud med et smil.