Norsk pedagogisk tidsskrift, nr. 3, 2014.
Forfattere
Finn Skårderud og Liv Duesund
Sammendrag
Mentalisering som begrep og tradisjon har på kort tid fått mye oppmerksomhet. I denne artikkelen vil vi introdusere begrepet og argumentere for at pedagogens mentaliserende kompetanse er relevant i møtet med urolige elever.
Den betydelige interessen handler nok mye om at mentalisering kan oppleves som en samlet og samlende teori. Vi trenger flere modeller for å nærme oss fenomener på riktig vis. Mentaliseringstradisjonen, slik den er utviklet i et miljø omkring psykologiprofessoren Peter Fonagy i London, integrerer flere tradisjoner. Det finnes en tydelig vilje til å konstruere helhetlige modeller gjennom å samle elementer fra kilder som evolusjonsteori, utviklingspsykologi, affektteori, psykoterapiforskning, nevropsykologi, tilknytningsteori (Skårderud & Sommerfeldt 2013; Karterud 2013). Det er en ambisjon om å sette større deler av mennesket sammen: kropp og sinn, tilknytning og hjerne, historie og nåtid, utviklingspsykologi som guide for klinisk og pedagogisk arbeid.
Og ikke minst: Det handler både om dem og oss. I en skolekontekst kan mentalisering være et relevant teoretisk redskap for bedre å forstå den urolige eleven. Men det er like relevant for å forstå oss. Mentaliseringstradisjonen er et verktøy mot å gjøre uro primært til noe som hefter ved eleven. Mentalisering handler om sinn som møter sinn, og det er sterkt fokus på hvordan aktivering av negative følelser kan hemme mentalisering for alle involverte parter; ikke minst hos oss profesjonelle.
I denne artikkelen vil vi ved siden av å definere begrepet og beskrive tradisjonen også kople det på forskjellige vis til pedagogisk teori og praksis.