- Vietnambarna var og er en spesiell gruppe. Barna kom fra overfylte barnehjem og fra et land preget av krigshandlinger. De var i en slik dårlig forfatning både fysisk og psykisk at de skiller seg ut fra andre grupper av barn som adopteres til Norge, forteller professor Monica Dalen ved Institutt for spesialpedagogikk.
TV-krigen
Men også foreldrene til disse barna skiller seg ut fra andre adoptivforeldre.
- De fleste var foreldre med egne biologiske barn da de så de forferdelige TV-bildene fra Vietnamkrigen. De var idealister som hadde et sterkt ønske om å hjelpe barn som levde under grusomme omstendigheter, sier Dalen.
Behandlet som spedbarn
Det viste seg at kombinasjonen av sterkt tilbakesatte barn og erfarne og idealistiske adoptivforeldre fungerte godt.
- Barna var så dårlige at mange nærmest ble behandlet som spedbarn. De ble båret rundt, de sov med foreldrene sine og ble møtt med en enorm omsorg. På denne måten fikk de en tilknytning til familien sin som mer robuste adoptivbarn kanskje må streve mer med for å oppnå.
Nødvendig åpenhet
De nye søsknene var også en resurs i tilknytningsprosessen. Enkelte av barna ville ikke ha noe med voksne å gjøre iden første tiden, men var vant med og aksepterte andre barn.
- Disse familiene maktet i stor grad å møte barna med en raushet og åpenhet som var nødvendig i denne situasjonen. Adopsjonsfamiliene evnet å se bort fra barnas biologiske alder og ga dem den omsorgen de hadde behov for. Det er en lærdom å ta med seg videre, sier Monica Dalen.