Silje Merethe Hansen Ingebretsen, logoped og doktorgradskandidat ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO og Sunnaas sykehus HF, disputerer 23. august.
Hun har forsket på personer med sosiale kommunikasjonsvansker etter ervervet hjerneskade, og hvorvidt en amerikansk evidensbasert behandling har effekt når den er gitt i en norsk setting.
Ingebretsen har nylig blitt invitert til å delta i en podcast som heter «Slagpappa». I denne podcasten gir hun noen svar på ulike spørsmål som:
- Hvordan snakker vi sammen og møter hverandre etter at hjerneslag har rammet familien?
- Snakker vi nok om det?
-
Hvorfor kan det bli vanskelig med familierelasjoner og vennskap, i slike situasjoner?
Ingebretsen påpeker at sosial kommunikasjon krever kognitive ferdigheter, kunnskap om sosiale regler og selvreguleringsferdigheter. Hun mener at sosiale kommunikasjonsvansker etter ervervet hjerneskade kan påvirke personens mulighet til å delta i sosiale sammenhenger. For eksempel kan det være vanskelig å tolke andres signaler eller tilpasse måten man snakker på, noe som kan påvirke både dagliglivet, vennskap og familieforhold.
Mange som blir rammet av en ervervet hjerneskade kan streve med manglende eller redusert innsikt i egne vansker. Det er derfor nødvendig at familien og de pårørende får kunnskap om sosiale kommunikasjonsvansker. For eksempel er det viktig å forstå hvorfor pappa sier upassende ting, mister tråden i samtalen eller hvorfor han glemmer det du har sagt.
De nærmeste pårørende kan føle seg alene som støtteapparat etter rehabiliteringsoppholdet er avsluttet.
Behandlingen ser ut til å ha effekt
Ingebretsens PhD-prosjekt er basert på en amerikansk gruppebasert behandlingsprotokoll kalt Group Interactive Structured Treatment (GIST). Målet med prosjektet var å undersøke effektiviteten av behandlingen i en norsk setting. Innovasjonen i dette prosjektet er at hun sammen med sine kolleger sammenlignet 2 ulike behandlingsmetoder:
- Poliklinisk gruppebehandling. En gruppe personer med sosiale kommunikasjonsvansker fikk tilbud en gang i uken over en 12-ukers periode. Deltakerne bodde hjemme og kom inn til behandling en gang i uken.
-
Intensiv gruppebehandling. Den andre gruppen personer med sosiale kommunikasjonsferdigheter fikk en mer intensiv behandling som inneliggende pasienter på et rehabiliteringssykehus i fire uker.
Innholdet i begge behandlingene var det samme, men settingen og intensiteten var ulik. 49 deltakere ble tilfeldig fordelt til de to gruppene. Resultatene viste positive endringer i begge grupper, og deltakerne rapporterte økte sosiale kommunikasjonsferdigheter tre til seks måneder etter endt behandling. Ingebretsen fant ikke store resultatforskjeller mellom den polikliniske behandlingen sammenlignet med den intensive behandlingen. Hennes resultater bekrefter tidligere studier som viser effekt av denne type gruppetilbud. Ingebretsens funn indikerer at behandlingen kan gis på ulike måter samt tilbys ulike pasientgrupper (for eksempel både etter hjerneslag og etter hodeskader).
Ingebretsen kommer med klare anbefalinger til hjelpeapparatet:
- Møt og dele erfaringer med andre som er i samme situasjon
- Å få mer informasjon om kognitive- og sosiale kommunikasjonsvansker i flere faser av rehabiliteringen, også etter rehabiliteringsfasen
- Det er viktig å ha «pårørende- og barnedager» slik at alle involverte forstår den nye situasjonen og føler seg sett og hørt.
Hør på hele episoden her
Sosiale kommunikasjonsvansker etter hjerneslag