Portrett, Monica Melby-Lervåg
Av Sidsel Skotland, frilansjournalist, foto: UiO/Shane Colvin/Alex Tufte og FlickrCC
Monica Melby-Lervåg fikk ikke den stipendiatstillinga hun søkte på da hun var ferdig med studiene i 2000. Det var kanskje likegreit. For i jobben ved PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) i Nittedal og siden ved Torshov kompetansesenter, ble engasjementet for barn som strever på skolen for alvor vekka. Et engasjement som har prega hele forskergjerninga hennes siden. For det var mye spesialpedagogen savna da hun jobba i feltet.
– Jeg opplevde at vi hadde for lite kunnskap, og at den som fantes var for dårlig tilgjengelig. Mye av forskninga hadde dessuten svak kvalitet. Den var ikke egna til å svare på spørsmål om hvordan barn utvikler ulike ferdigheter eller hvilke tiltak som virker. Det å jobbe i feltet har gjort at jeg som forsker har vært opptatt av å bidra til at folk i praksisfeltet får kunnskap av høy kvalitet og pålitelige verktøy de kan bruke i jobbene sine.
Professoren ved Institutt for spesialpedagogikk forsøker altså rett og slett å gi praktikerne mye av det hun sjøl så gjerne skulle hatt svar på da hun jobba i feltet.
Nye perspektiver
For Melby-Lervåg ble jo etter hvert forsker. I 2004 søkte hun igjen på ei stipendiatstilling ved Institutt for spesialpedagogikk. Hun fikk den, og skrev doktorgradsavhandling om hvilke typer vansker som ligger til grunn for dysleksi.
Siden har hun vært her på Blindern, og i 2011 ble hun utnevnt til professor.
Hun er forresten ikke bare på Blindern: I 2016 ble hun også utnevnt til professor ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved UiT – Norges arktiske universitet – i en 20 prosent stilling.
– En del kan heldigvis tas på e-post og Skype, og så er jeg i Tromsø noen uker sammenhengende hvert semester. Det er et forskingsmiljø under oppbygging der for læring, lesing og språkutvikling, og jeg bidrar. Det er en spennende jobb, jeg liker også veldig godt Nord-Norge og den flotte naturen der.
– Hvordan ble du så interessert i språkutvikling?
– Jeg var egentlig ikke så interessert i det da jeg studerte – hovedoppgava mi handla om hukommelse hos synshemmede. Men i PP-tjenesten jobba jeg mye med yngre barn, og innså at språk er utgangspunktet for all læring.
Uten språk får barn problemer med samhandling med andre barn og med voksne. De får problemer med lesing og etter hvert med matematikk.
Problemer med språkutvikling kan også være det første tegnet på store syndromer. Vansker med språket kan altså spre seg og gi store konsekvenser. Derfor er det viktig å bremse dem før det blir alt for alvorlig.
De færreste kommer helt over vanskene, men de kan få en bedre skolehverdag med hjelp og tilrettelegging.
Fattigdom påvirker læring
Når Melby-Lervåg skal trekke fram de forskningsprosjektene hun synes er de beste og viktigste i karrieren så langt, kommer hun opp med tre. Hun understreker at prosjektene er et resultat av teamarbeid, blant annet med ektemannen Arne Lervåg.
– Vi har lært mye av hverandre og utfyller hverandre på en veldig fin måte i prosjektene.
I 2017 publiserte de en stor studie om språkstimulering i barnehagen. Målet var å hjelpe barn som strevde med språk.
– Vi fant at dersom man følger godt opp de tiltaka man setter inn, kan språkferdighetene heves mye, også hos dem der språkvanskene er medfødte eller genetisk betinga. Men det krever tett oppfølging over tid.
Det andre prosjektet hun trekker fram er en stor studie av språk- og leseutvikling hos rombarn i Romania. Den studien holder hun på med å publisere fra nå.
– Studien har 300 deltakere og starta da alle gikk i 1.klasse. Nå går de i 4., og vi skal følge dem videre til 7. klasse. I tillegg har vi ei kontrollgruppe på 300 rumenske barn uten rombakgrunn.
Dette er en spennende og viktig studie, og er et resultat av at rumenske forskere tok kontakt med oss.
Hun forteller at mange av rombarna lever under vanskelige forhold og stor fattigdom. Dette påvirker læring. De har også mer skolefravær enn barna i kontrollgruppa. Dette handler ikke primært om at de reiser med foreldrene, men trolig heller om flere andre ting:
– Det kan handle om diskriminering, mistrivsel og at de må hjelpe til mer hjemme. De er også mer utsatt for sykdom og infeksjoner, blant annet fordi de har dårligere kosthold og dårligere tilgang til helsehjelp.
Det tredje prosjektet hun vil trekke fram er nylig satt i gang. Det er et prosjekt med søkelys på matematikk og tallforståelse.
– Vi er interessert i å finne ut hvordan språk og språkutvikling påvirker matte og tall. Til det har vi rekruttert 300 5-åringer fra fire kommuner utafor Oslo. De skal følges til de er 18 år.
Forskerne skal se spesielt på kjønn og sosioøkonomiske forskjeller, og i starten skal barna bli kartlagt én gang i året. Etter hvert er tanken å slakke litt ned på kartleggingsintervallene.
Melby-Lervåg understreker at dette er en rein observasjonsstudie – de gjør ingen intervensjoner – så derfor er det heller ingen kontrollgruppe.
– Det er viktig med observasjonsstudier. Med utgangspunkt i slike store longitudinelle studier kan vi finne ut når og hvordan det skal interveneres. Dette kan igjen testes videre i tiltaksundersøkelser.
Et ungt forskningsfelt
Melby-Lervåg har naturfaglig bakgrunn og er særlig opptatt av forskningsmetode. Da hun kom til Det utdanningsvitenskapelige fakultet, undra hun seg over at tall var noe man forholdt seg til i liten grad. Da hun begynte her arbeidet kanskje bare 10 prosent av forskerne med statistiske metoder og empiriske undersøkelser i større skala. Hun tror at hennes viktigste bidrag til fagfeltet har vært stram og stringent forskning av høy kvalitet på temaer der faget mangla større empiriske undersøkelser.
– Utdanningsforskning er et ungt forskningsfelt. Det har lenge vært søkelys på barn, skole og læring, men å undersøke læringsutfordringer med store empiriske undersøkelser som følger barn over tid, er faktisk ganske nytt i Norge. Pedagogisk forskning var tidligere også ganske langt unna klasserommene og pedagogisk praksis. Å gjøre studier som vi gjør nå, der vi undersøker spørsmål som faktisk både er relevant for grunnforskning og for praksis i klasserommet, har ikke vært vanlig, forteller hun.
Men hun understreker at hvilken metode en skal bruke er helt avhengig av hvilke forskningsspørsmål som blir stilt.
– Kvantitative metoder og store empiriske undersøkelser passer ikke alle typer forskningsspørsmål. Det er viktig med en balanse mellom ulike metoder.
Hun ser en tendens i hele forskningsmiljøet nå til at det spørres etter mer tallbasert forskning, også ved andre institutter og fakulteter som først og fremst har basert kunnskapen på kvalitative metoder.
– Det kan gå for langt andre veien også – 90 prosent kvantitativ forskning er heller ikke bra. Vi er avhengig av begge deler, og uansett er det viktig med høy kvalitet. Det finnes også mye kvantitativ forskning som er dårlig, understreker hun.
– Du snakker om «farsotter i utdanning» – hva mener du med det?
– Det er en tendens til å kaste seg på trender uten å ha forskningsmessig eller empirisk dekning for effekt. Et eksempel er " læringsstiler" – det vil si ideen om at noen barn lærer best auditivt, noen taktilt, andre visuelt, også videre. Dette finnes det ikke dekning for å hevde. Det kan vi avdekke med empirisk forskning.
Populariserer forskningsartikler
Men å forske er ikke nok for Monica Melby-Lervåg. Forskninga må formidles også – til dem som har bruk for den. Derfor populariserer hun forskningsartiklene sine i egen blogg, deltar i podkastsendinger og videoer, skriver debattinnlegg i aviser og lar seg ofte intervjue i ulike publikasjoner. Vi lurer på hvorfor hun driver med det. Det må da ta mye tid fra forskninga?
– Det bunner i engasjementet for praksisfeltet og for foreldre til barn med lærevansker, tror jeg. Det er viktig å formidle forskning på en enkel måte uten at det blir banalt. Artiklene kan være komplekse, men jeg unngår å gjøre det unødig komplisert med snirklete språk. Dette er god skrivetrening for meg også – det er en fin synergi.
Hun finner på et vis essensen i forskninga si på denne måten – får rydda hjernen. Dessuten får hun gode, kjappe og nyttige innspill fra leserne. Og de er mange: Hun vet at det har vært opptil 30 000 visninger på enkelte bloggposter. Og det er en god miks av folk som leser – forskere, foreldre, lærere, barnehagelærere, studenter, ansatte i PP-tjenesten og andre i praksisfeltet
Dette er absolutt ikke bortkasta tid, insisterer hun.
– Forskningsformidling har blitt så mye lettere nå med blogger og sosiale medier, men jeg er nøye på at det jeg skriver skal ha vært gjennom fagfellevurdering. Alt jeg skriver skal bunne i god kvalitet, og jeg prøver å ikke synse så mye. Skriver jeg om tiltak som virker er det for eksempel alltid med utgangspunkt i studier med kontrollgrupper.
Hun er også opptatt av at praksis i skole og barnehage ikke må endres etter enkeltresultater i forskning. Skal praksis endres er det best om den støtter seg på gode kunnskapsoppsummeringer.
Havner i disputter
Engasjementet hennes kombinert med hangen til at ting må være riktig og etterrettelig, har flere ganger brakt henne opp i disputter med andre forskere. Som kritikken av Thomas Nordahls rapport om spesialundervisning, og debatten om kvaliteten på lesetester.
– Liker du det når det er litt faglig temperatur?
– Neeei … jeg er egentlig litt …
Hun finner ikke helt orda for hvordan hun opplever det.
– Det handler mest om at når jeg leser ting jeg ikke synes er riktig, eller er framstilt feil, synes jeg at jeg må si ifra. Dette er et fagfelt med stort ansvar. Det er så mange i praksisfeltet som er avhengige av den kunnskapen vi kommer opp med.
– Ofte går vi i gangene her og snakker om at vi er uenige i utspill som har kommet i offentligheten, men da får jo ingen vite at dette utspillet er kontroversielt i fagmiljøet. Og hvis vi ikke sier ifra blir det kanskje gjort endringer på bakgrunn av noe som er feil – som når Nordahl vil legge ned spesialundervisninga.
– Men de er egentlig litt slitsomme de debattene. Det skaffer meg litt ubehag det der. Men jeg kan jo ikke synes det er så ille, heller, siden jeg går inn i dem …
– Opplever du deg som litt kontroversiell?
– Det er vanskelig for meg å vurdere. Kommer nok litt an på hvem du spør, men jeg opplever meg som ganske mainstream her på instituttet.
Forskerdrømmen starta tidlig
Melby-Lervåg tenkte først å bli lærer, så vurderte hun å bli psykolog. Men det var så lang ventetid mellom grunnfag og embedsstudiet.
– Så fant jeg ut at spesialpedagogikk jo ikke var så ulikt psykologifaget. Og med den utdanninga ville jeg også få flere jobbmuligheter.
Hun gikk for det, og allerede på grunnfag begynte et ønske om å bli forsker å forme seg.
– Jeg var interessert i forskningsmetode – var opptatt av hvordan kunnskap skapes. Men det var lite av forskninga her som var av den typen jeg var mest interessert i.
Hun kommer opprinnelig fra den lille bygda Langangen utafor Porsgrunn, med familie uten akademiske tradisjoner. Den akademiske sjøltilliten var dermed ikke helt på topp, og tross forskerdrømmen klarte hun ikke å se seg sjøl i den rolla læremestrene hennes hadde. Hun syntes de var så dyktige – trodde ikke at hun passa til forskning – trodde aldri hun ville klare å nå opp til dem. Og det å bli professor var en mulighet hun ikke engang tenkt på. Det var helt uoppnåelig.
– Men professorene mine her på instituttet, blant andre Snorre Ostad og Thorleif Lund, så meg, løfta meg og drev meg framover, forteller hun takknemlig. Og i dag sitter hun her, som professor og en av fem fremragende forskere som er plukket ut til karriereløpsprogrammet ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet (se faktaboks). Drømmen er oppfylt – og vel så det.
Ønska seg mentorer
Hun søkte seg til karriereløpsprogrammet først og fremst for mentorene som fulgte med, og for mulighet for karriereutvikling, forteller hun.
– Jeg fikk velge mentorer sjøl. De hjelper meg med søknader, og er personer jeg kan diskutere forskning og prosjekter med. Én er ved universitetet i Oxford, den andre ved universitetet i Bergen. Jeg har stor glede av dem!
Hun er vanligvis ikke så opptatt av hvor pengene kommer fra, det er prosjektene og publisering som gir henne tilfredsstillelse og prestisje. Men hun innrømmer at karriereløpsprogrammet og midler fra ERC (Det europeiske forskningsrådet) gir en viss status det kan være godt å ha med seg videre i karrieren – og ikke minst det at en er sikra støtte over en lengre periode.
Tross professortittel og karriereløpsprogram er det sin første publisering Melby-Lervåg tenker på som sitt faglige høydepunkt: publiseringa av sin første artikkel som førsteforfatter i det renommerte tidsskriftet Psycological Bulletin. Det var i 2010. Artikkelen handla om hva som kjennetegner barn med dysleksi sammenlikna med andre barn.
Det er i det heletatt forskningsartiklene sine hun er mest stolt av.
Krevende å oppnå endring
Men er det noe hun angrer på?
– Ja, det er egentlig det … Som forsker utvikler du deg hele tida, du får ny kunnskap. Og når jeg ser tilbake kan jeg se at «dette ville jeg ikke skrevet nå». Det handler blant annet om noe av det jeg sa om kartlegging og læring i barnehage. Jeg var veldig optimistisk til effektene av det, men ser nå at det er mer krevende å oppnå endring enn jeg trodde før.
Og dette med å kartlegge alle i barnehagen for å finne vansker, noe jeg tidligere mente man burde, er kanskje ikke så realistisk. Det krever mye ressurser, kan gi falske positiver, og skape for stort problemfokus. Så ja, det er nok en del jeg ville nyansert mer i dag.
På spørsmålet om hun har blitt overraska av funn i egen forskning kommer hun inn på det samme: at det er vanskeligere å få effekt av tiltak enn hun hadde trodd.
– Jeg trodde på større og mer varig effekt av språkoppleggene, men når tiltaket blir avslutta går ofte barnet tilbake til der det var. Språktrening er ferskvare – som fysisk trening er det. Mye av vanskene har arvelige og genetiske komponenter, og utfordringene med læring er ofte vedvarende. De kan ikke forsvinne, bare avhjelpes. Det er ingen enkle løsninger i dette feltet. Mange er nok litt naive på hva som skal til. Sjøl har jeg landa på at skolen nok i større grad må tilrettelegge for forskjellighet.
Merk: Setningen «Som kritikken av Thomas Nordahls rapport om spesialundervisning, og debatten om kvaliteten på lesetester.» er nyansert etter publisering (13.08.19).
Karriereløpsprogrammet
Det utdanningsvitenskapelige fakultet startet opp et karriereløpsprogram for fem utvalgte forskere i 2017. Disse er blant fakultetets mest fremragende forskere som er i en fase av karrieren hvor de holder på å bygge opp egne forskergrupper.
Målet med karriereløpsprogrammet er at kandidatene skal bygge karrieren sin slik at de er i best mulig posisjon til å nå opp i konkurransen om prestisjetunge forskningsmidler fra blant annet Det europeiske forskningsrådet - ERC.
ERC European Research Council støtter rein nysgjerrighetsdrevet forskning – altså grunnforskning, forskning som ikke er resultatavhengig. Deltakerne i programmet får to sjølvalgte mentorer. Programmet varer i 5 år.
Mer om karrieløpsprogrammet
Monica Melby-Lervåg
Født: 1973
Stilling: Professor ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO Professor ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved UiT – Norges arktiske universitet
Aktuell med: Har deltatt i karriereløpsprogrammet
Forskning, hovedfelt:
- Språk- og leseutvikling hos barn med dysleksi og andre spesifikke vansker
- Språk og leseutvikling hos minoritetsspråklige/flerspråklige barn
- Pedagogisk psykologisk rådgivning, utredning og pedagogiske tiltak
- Randomiserte studier i utdanningsforskning