Effekten av språkintervensjoner hos barn med nevroutviklingsforstyrrelser – en kunnskapsoppsummering

Hvorfor oppsummere forskning?

En kunnskapsoppsummering, også kalt metaanalyse, er en statistisk forskningsmetode som brukes for å kombinere resultater fra flere studier for å få mer pålitelige og konsistente funn. En kan tenke på det som et «studie av studier». Ved å samle resultatene fra mange studier, kan forskerne få en bedre forståelse av hva som virker for hvem, og i hvilke sammenhenger. Da kan de se på det store bildet i stedet for bare deler av puslespillet. Slike oppsummeringer danner derfor ofte grunnlaget for evidensbasert praksis innen spesialpedagogikk.

— Det overordnede målet med en slik analyse er å systematisere hva som er de viktigste og mest pålitelige funnene i et litt uoversiktlig forskningsområde. Enkeltundersøkelser kan peke i ulike retninger, og man bør være svært forsiktig med å endre praksis basert på resultatene i disse alene. Metaanalyser kan derimot kaste lys over hvilke funn som er robuste på tvers av mange ulike undersøkelser innenfor samme tema, og gir dermed et mye sikrere grunnlag for å gi råd om hva som er beste praksis i arbeid med barn og unge med læringsutfordringer.

Det sier Monica Melby-Lervåg, professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Sammen med Enrica Donolato, postdok ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo, har Melby-Lervåg ledet arbeidet i kunnskapsoppsummeringen som nylig ble publisert av The Campbell Corporation, et internasjonalt forskningsnettverk som produserer systematiske oversikter om forskning på effekten av tiltak innen feltene sosial velferd, justis og utdanning.

Sprikende resultater

Forskerne har samlet sammen resultater fra 42 forskjellige studier som rapporterte om effekten av muntlige språkintervensjoner hos barn med nevroutviklingsforstyrrelser. De aller fleste intervensjonene rettet seg mot barn med språkvansker og barn med autisme, og noen få studier involverte barn med blant annet Downs syndrom eller fragilt X-syndrom. Studiene ble hovedsakelig utført i USA og Storbritannia og dekket perioden fra 1993 til 2022.

— Språkvanskene det er snakk om her har ett fellestrekk, og det er at de rammer evnen til å forstå språk. Det kommer ofte til uttrykk ved at disse barna har et begrenset ordforråd og vansker med å konstruere setninger i dagligtale. De har også ofte vansker med å forstå innholdet i språklige beskjeder og dagligtale, forklarer Melby-Lervåg.

Når en gjør en systematisk oversikt av flere ulike undersøkelser, ser man ifølge Lervåg fort at disse ofte kommer frem til ulike konklusjoner. Noen viser store effekter mens andre viser mindre effekter. 

— Det vi da ofte gjør er å analysere og se etter systematiske forskjeller mellom de undersøkelsene som finner store effekter og andre undersøkelser. Er det for eksempel slik at de studiene som får opplever effekter har et tiltak som varer lenger? Har de barn med mindre alvorlige vansker? Gjør de tiltak i små grupper fremfor i klasserommet? På bakgrunn av disse spørsmålene kan vi gjøre analyser som kan forklare hvorvidt slike faktorer spiller en rolle for størrelsen på den rapporterte effekten, sier Melby-Lervåg.

Hva fant de?

Resultatene i metaanalysen viste blant annet at aspekter som barnas diagnose, alder, kjønn, intellektuelle evner og alvorlighetsgraden av deres språkproblemer ikke hadde særlig stor betydning for effekten av språkintervensjonene. 

Når forskerne så på hvilke typer språkferdigheter som ble mest forbedret, fant de ut at barna ble flinkere til å uttrykke seg – altså å snakke selv – enn å forstå ordene og setningene som andre sier. De ble også flinkere i grammatikk og i å fortelle en historie.

— I tillegg så vi at lengre økter gjennomført over en lengre periode viste seg å være mer gunstige sammenlignet med korte økter og kortvarige intervensjoner, sier forskeren. 

Hva betyr dette?

Ifølge Melby-Lervåg kan peker dette mot at den nåværende forskningsbasen er lovende, men usikker. 

— Den er lovende fordi vi ser indikasjoner på at tiltakene har god effekt, men usikker fordi vi finner klare tegn i analysene på at det er en publiseringsskjevhet, sier hun.

I undersøkelser som ser på effekten av tiltak, er publiseringsskjevhet et velkjent fenomen. Det oppstår blant annet fordi det lenge har vært enklere å nå opp i tidsskrifter dersom man har positive funn, for eksempel at tiltak viser effekt. 

— Enkelt sagt kan det føre til at undersøkelser som ikke finner noen effekter, eller til og med negative effekter, blir liggende i skuffen til forskeren fordi at man regner med at de er så vanskelig å få publisert at man heller går videre til en ny undersøkelse. Det fører til at de undersøkelsene som faktisk blir publisert trolig overvurderer effekter fordi det er mang uten effekt som blir tilbakeholdt, forteller Melby-Lervåg. 

Hun legger til at de rapporterte effektene også er usikre fordi det er få undersøkelser. 

— Dette er et generelt problem innenfor det spesialpedagogiske feltet. Noen av disse gruppene har vansker som er ganske sjeldne. Det betyr at det er en stor utfordring og skaffe store nok utvalg å forske på, sier Melby-Lervåg. 

Trenger mer forskning

For å fremme evidensbasert praksis og politikk, trenger vi ifølge forskergruppen forhåndsregistrering og replikering av mer robuste og tilstrekkelig kraftige studier, og studiene bør inkludere et bredere spekter av diagnostiske forhold og langsiktige oppfølgingsstudier.

— En løsning vi foreslår er å gjøre undersøkelsene på tvers av flere forskningsinstitusjoner og land, slik at man lettere kan skaffe større utvalg. Da vil man også i fremtiden få sikrere og mer robust kunnskap innen det spesialpedagogiske feltet, avslutter Melby-Lervåg.