Norske forskere med ny antologi: — For å sikre spesialpedagogikkens fremtid, er det nødvendig å bevare historien

Et historisk gap

Antologien er skrevet for studenter, forskere og fagfolk og består av 13 solide fagfellevurderte bidrag av ulike forskere, som samlet belyser og viser sentrale temaer og problemstillinger innenfor det spesialpedagogiske fagområdet. Førsteamanuensis Elisabeth Hesjedal og førsteamanuensis Bjarte Furnes fra Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Bergen står som redaktører.

— Spesialpedagogikk som fagområde er etterspurt i Norge, men mye av forskningen og forskningslitteraturen som vi har i dag har i stor grad vært knyttet til praksisfeltet. Vi ønsket å fylle dette historiske gapet og gi studenter og interesserte et overblikk over fagets utvikling. Den inneholder derfor noen historiske utviklingslinjer og grunnlagsspørsmål innenfor det spesialpedagogiske fagområdet, sier førsteamanuensis Bjarte Furnes.

Tre deler, tre epoker

Antologien er delt inn i tre hoveddeler, og hver del gir leserne et dykk ned i forskjellige epoker av spesialpedagogikkens utvikling. 

— I den første delen tar vi leserne med tilbake til fagets spede begynnelse. Her går vi tilbake til idehistorien, filantropene, de første lovverkene og institusjonene som ga tilbud om opplæring. Andre del tar for seg et utvalg funksjonsnedsettelser og undersøker hvordan synet på disse vanskeområdene har endret seg opp gjennom historien. Den tredje delen er mer knyttet opp mot tematikker som er resultat av fremveksten av spesialpedagogikk, samt diskusjoner knyttet til vitenskapeliggjøring og posisjonering av fagområdet. Det vil si at denne delen i større grad tar for seg dagens utfordringer og diskusjoner knyttet til faget, samt noen spørsmål om hvor vi muligens er på vei, forklarer førsteamanuensis Elisabeth Hesjedal. 

Profesjon vs. disiplin

Utdanningslandskapet innen spesialpedagogikk har vært i stadig endring, og i antologien utforskes forholdet mellom profesjon og disiplin og hvordan dette har påvirket spesialpedagogikkens utvikling. 

— Før 2003 var spesialpedagogikk forbeholdt profesjonsutdanningene. Fra 1961-2003 hadde vi spesialiseringer i faget, men etter Bolognaprosessen kom det bachelor og masterprogrammer i spesialpedagogikk ved ulike universitet og høgskoler. Disse programmene varierer i profil og innhold, sier Furnes. 

Konsekvensen av dette er ifølge forskeren at de som utdanner seg som barnehagelærere eller allmennlærere har begrenset studiepoeng i spesialpedagogikk. 

— Til tross for dette, er det disse utdanningene som gir fast jobb i barnehager og skoler, og det er de som jobber nærmest barn og unge med spesialpedagogiske behov. 

Hesjedal legger til at studenter med disiplinorienterte bachelor- og masterutdanninger i spesialpedagogikk ikke får undervisningskompetanse gjennom sine studieløp, samtidig som de har mange flere studiepoeng i spesialpedagogikk. På grunn av den manglende undervisningskompetansen, har de begrenset mulighet for fast ansettelse i skolen. 

— Når en master i spesialpedagogikk ikke automatisk gjør deg kvalifisert til en stilling i barnehage eller skole, betyr det at utdanningene vi har i spesialpedagogikk i dag ikke er rigget på en måte som sikrer at barn og unge får kvalifisert hjelp og støtte av personer med den rette kompetansen, sier hun.

Forskerne mener det er viktig at kunnskapsministeren er klar over denne risikoen. 

— Etter vår mening har vi rigget oss på en slik måte at de barna som trenger det mest ikke nødvendigvis får et tilbud som er i tråd med de grunnleggende prinsippene om en inkluderende, likeverdig og tilpasset opplæring, advarer Furnes.

Veien videre

En stor utfordring med dagens spesialpedagogiske utdanningssystem er at det ikke garanterer at barn og unge får den beste hjelpen og støtten fra de mest kvalifiserte, mener forskerne. 

— Dette henger kanskje sammen med at forskere og fagmiljø i Norge i liten grad har vært observante på hvilke konsekvenser endringene i utdanningspolitikken har ført til. Det tydelige skillet mellom profesjonsutdanninger og disiplinutdanninger i spesialpedagogikk, samt de ulike veiene studentene kan ta, skaper utfordringer, sier Hesjedal. 

Hun legger til at Norge, som er et rikt land med høyt utdanningsnivå, burde ha alle forutsetninger for å være et foregangsland innenfor det spesialpedagogiske feltet.

— Det krever imidlertid at politikerne erkjenner fagets betydning og gir det samme fokus som andre undervisningsfag. Økt undervisningskompetanse er viktig, men ikke tilstrekkelig. Skolene trenger variert kompetanse for å møte mangfoldet blant elevene, og politikerne må anerkjenne den kritiske rollen spesialpedagogisk kompetanse spiller.

Gjennom antologien ønsker forfatterne å belyse aspekter av fagfeltet som fortjener ny diskusjon, spesielt hva som egentlig ligger i begrepet "spesialpedagogisk kunnskap" og hvilken kompetanse som er nødvendig for å utøve denne kunnskapen.

— For å sikre fagets fremtid er det nødvendig å bevare historien. Det bør lyses ut midler til forskning som utforsker den spesialpedagogiske historien både nasjonalt og nordisk, avslutter Furnes.

"Spesialpedagogikk mellom profesjon og disiplin - En utviklingslinje i tre deler" er med andre ord ikke bare en antologi, den er en oppfordring til handling. Samtidig som den gir oss innsikt i fortiden, retter den også søkelyset mot dagens utfordringer og veien fremover.