Progresjon er en utfordring i hjemmeskolens tre faser
Den 7. mai kom beskjeden mange hadde ventet på. Skolen skulle åpnes for alle elever. Da hadde elevene hatt snaue to måneder med hjemmeskole. Tiden med hjemmeundervisning kan deles inn i tre ulike faser slik Eva Kosberg beskrev det i «Tre nøtter til lærerne - Pedagogiske grep for den digitale hjemmeskolen»:
- først en kaotisk periode der vi måtte lære mye på kort tid,
- deretter noen rolige uker hvor vi i økende grad mestret hverdagen
- og til slutt en fase hvor mange ventet på at elevene kom tilbake til skolebygget.
Ukene med venting gikk, og elevene ble mer og mer lei. Venting er nemlig kjedelig. Vi trenger progresjon og en følelse av relevans. Starten av hjemmeskolen var preget av at mange arbeidet med kjent stoff og ventet med nytt til vi var tilbake på skolen. De fleste lærere jeg har snakket med erkjenner at dette var og er et problem. Hvordan skal vi sikre faglig progresjon for elevene? I stedet for å skissere eventuelle løsninger på utfordringene lærere har møtt vil jeg heller se utfordringene fra en annen vinkel: Hva gjorde vi som lærere med egen praksis? Hvilke tanker har vi om vår egen faglige progresjon? Henger vår progresjon sammen med elevenes? Det er enkelt å tenke at nå er vi ferdige. Vi ser lyset i enden av tunnelen. Men bør vi ikke ta med noe videre og er det ikke lurt å være klar om det blir stengt på nytt?
Også lærere må oppleve progresjon
De fleste lærere føler de mestrer undervisningen på skolen. Vi kan dette. Vi er på hjemmebane. Vi har diskutert hva som kjennetegner den gode timen og god undervisning. På skolen jeg jobber er disse kjennetegnene skrevet ned på farga ark, laminert og de henger godt synlig på alle arbeidsrom. Men er disse kriteriene og kjennetegnene lenger gyldige? Jeg mener de ikke er det.
I hjemmeskolen kunne vi ikke lenger starte timen med hilse. Denne seremonien vi bruker for å markere en overgang fra friminutt til time og til å se hver elev. Her vi implisitt sier til eleven: jeg ser at du er her og jeg vil legge merke til om du er borte. Likeså med «knepene» om plassering i rommet for å se hva elevene gjør på sine digitale verktøy. Spillereglene er endret.
Eva skrev at læringskurven var bratt for mange lærere, og jeg påstår at vi som profesjon er langt fra utlært. Måten vi lærere utnytter digitale hjelpemidler varierer og mange av oss er på ulike stadier i utviklingen. For noen lærere har tastaturet vært en erstatning for blyanten mens andre har endret sin undervisning og gjør ting de før ikke hadde mulighet til. Men i hvor star grad har vi som profesjon endret vår praksis? Den kollektive praksis. Hvordan gikk det med lærenes progresjon i hjemmeskolen? Er vi fornøyde med det tilbud vi ga til elvene, at vi kunne kontrollere «arbeidspakker» elevene jobbet med?
Jeg mener det er viktig at vi reflekterer kritisk over egen undervisning. Det er viktig at vi diskuterer det på ulike arenaer på skolen, hva gikk bra og hva gikk skeis og ikke minst hva er kjennetegnene på den gode digitale skolen.
Faren er at dette drukner i organisering og planlegging av ulike scenarier for en ukjent fremtid eller at vi bare glemmer det. Jeg tror at et slikt pedagogiske driv skjer på noen skoler og at mange lærer finner fellesskap på sosiale medier (blant annet de som leser dette). Problemet blir at fellesskap på sosiale medier er lite forpliktene og knyttet opp mot individet, ikke hele kollegiet. Det blir for noen få. Vi må ha med hele laget. Jeg tror de aller fleste tenker de har nok med å få hverdagen til å gå rundt. Nå skal vi tilbake i en ukjent hverdag med smitteregler og avstand, ny organisering og vaskerutiner. Men er det sikkert at en større pedagogisk refleksjon gjør dagen mer travel? At en slik refleksjon tapper deg for energi?
Synkende motivasjon hos elevene med hjemmeskole
Mange lærere opplever en synkende motivasjon hos elevene. Jeg er en av dem. I starten hadde jeg grupper på 58 klare elever når timene skulle starte. 100% oppmøte. Det er sjelden kost i klasserommet. Nå er ca. 60 % klare når seansen begynner og de resterende 40% kommer sent inn eller logger seg ikke på i det hele tatt. Denne utviklingen er jeg neppe alene om å oppleve.
Kan det være en sammenheng mellom min progresjon som lærer og elevenes interesse? Jeg tror min rolle er en viktig faktor for elevenes motivasjon. Om jeg tar med elevenes manglende faglige progresjon sammen med min mangelfulle progresjon som lærer har jeg to av mange mulige faktorer for elevenes dalende motivasjon.
Men jeg merker at i de timene jeg klarer å utfordre elevene slik at de lærer noe nytt, opplever mestring og føler mening med fagene, er motivasjonen deres høyere. Det er ofte de timene jeg klarer å variere undervisningen, utfordre elevene og kommunisere - ha en dialog i det digitale klasserommet. Det er jo dette som virker når vi er på skolen også. Når det skjer, så trives elevene bedre og lærer mer. Da trives jeg bedre og lærer mer. For å klare dette oftere trenger jeg hjelp av kollegiet. Vi ber elevene snakke fag sammen, diskutere med læringspartnere for å komme til ny og klarere innsikt. Lære av hverandre. Jeg tenker dette også gjelder for lærere. Når vi diskuterer og utveksler erfaringer, kommer med kritiske spørsmål så lærer også vi mer. Klarer vi tillegg å omsette dette til praksis får vi nok bedre timer også. Det kan være tungt å begynne, men det er alltid enklere når du har kommet over den bratteste kneika.
Er hjemmeskole en forberedelse til LK20?
Vi som profesjon har dette skoleåret brukt mye tid på fagfornyelsen. På skoler over hele landet har lærere og ledere diskutert innholdet og betydningen av LK20. Hva er verdiene? Hva betyr kritisk tenkning i norskfaget? Hvordan skal vi sammen hanskes med de tverrfaglige temaene? Regjeringen slo fast den 6. mai at fagfornyelsen skal gå sin gang. LK20 lar seg ikke stoppe av en pandemi.
Men hvordan har vi arbeidet med dette siden mars? Hvordan gikk det med fagfornyelsen da vi fikk hjemmekontor? Er dette arbeidet et overskuddsarbeid som nå har måtte vike fordi det haster mer andre steder? Jeg vet dette er tilfelle på mange skoler: Smittevern, timeplaner, vurderingsgrunnlag samt prekære hendelser har tatt mye tid. Andre skoler har prøvd å holde arbeidet med LK20 i gang. Her har kompetansepakka til Utdanningsdirektoratet vært til hjelp og blitt brukt som selvstudium. Men er det mulig at verdiene som løftes i LK20, konkretiseringene av §1.1 i Opplæringslova, er akkurat det elevene, og lærerne trenger? Kan vi se på hjemmeskolen som en forberedelse til LK20? Kan elevmedvirkning, utforskertrang, aktive og skapende elever, verdiene i LK20 hjelpe mot elevenes dalende motivasjon? Om ikke annet kan det være en mulighet til å få motivasjonen opp når nå elevene er tilbake på skolen.
Jeg er redd vi nå står midt i skogen og ser ikke veien ut. Hadde det ikke da vært lurt å hjelpe hverandre slik at vi kan klatre opp i et tre og få overblikk over hvor vi er? Ta i bruk det vi har forberedt og jobbe videre med LK20. Prøve noe nytt.
Vi har mulighet til å utvikle vår praksis som lærere sammen for at elever og vi som lærere skal få en bedre og mer meningsfull hverdag når vi kommer tilbake på skolen og om hjemmeskolen for sin renessanse.
I webinaret til FIKS den 27.april var fokuset elevsentrert undervisning. Om vi tar med oss elevaktive arbeidsformer og har et blikk for profesjonens progresjon, tror jeg at hverdagen blir litt enklere.
Enklere for skoleleie elever som savner vennene sine. Enklere for frustrerte foreldre som følger opp så godt de kan fra hjemmekontor. Enklere for slitne lærere som føler dagen ikke har nok timer til å gjøre den jobben de vil. Spørsmålet blir om vi har lært noe. Har vi hatt en progresjon? Jeg håper det. Likevel krever det litt etterarbeid. Men orker vi å se på det nå? Eller kommer elvene nå tilbake på skolen slik at alt kan bli (nesten) som før?